• Hytteeier Tori Henriksen har fått høre at det er harry med jacuzzi, men synes det er godt å senke seg ned i vannet etter en lang skitur. Her er det sønnen Mikkel Kornberg Skjeflo og kompis Martin Strand Lindbæck som tar en bløt timeout

  • Hytta er behandlet med jernvitriol for at eierne skal slippe å måtte bruke helgene til å beise.

  • Spisestolene i stål og skinn ble kjøpt på Living for 5 år siden. Fra hytta er det utsikt retning Spåtind, den høyeste fjelltoppen på Synnfjell.

  • Annekset vegg i vegg ble reist før selve hytta sto ferdig, for å ha et sted å være under byggeprosessen.

  • Tori Henriksen liker å kombinere gammelt og nytt interiør. Lampen over spisebordet ble kjøpt på Christiania Glasmagasin, mens spisebordet ble kjøpt på Husfliden for 15 år siden.

  • Den gamle hytta hadde hverken innlagt vann eller strøm. Standarden ble derfor betydelig oppgradert da den nye hytta stod ferdig. Kjøkkenet er fra IKEA.

  • Peisen i stua er en av få ting som ble med fra den gamle hytta som ble revet. Eieren Tori Henriksen sitter i en Peel-stol, designet av Olav Eldøy.

  • Det var viktig for familien å fange naturen gjennom de store vindusflatene.

Sin egen arkitekt

Urbanisten og sivilingeniøren Tori Henriksen er langt mer sosial på fjellet enn hun er hjemme i byen. Derfor var det viktig at hytta hun tegnet til seg og familien hadde rikelig med overnattingskapasitet og funksjonelle oppholdsrom. 

– Det var spesielt tre ting som var viktig da jeg satte meg ned for å tegne hytta. Jeg ville ha minst to oppholdssoner, ettersom familien er i ulik alder. Der noen kanskje ønsker å prate, vil andre høre på musikk eller lese. Dessuten skulle hytta være mest mulig arealeffektiv, og den skulle ha rikelig med sengeplasser, sier Tori Henriksen.

Fem år er gått siden hytta ved Klevmosætra, en fin skitur unna Spåtind på Synnfjell, sto ferdig. 

Hytta med sine 104 kvadratmeter i grunnflate, med 12 sengeplasser – pluss åtte i anneks, to stuer, to bad, kjøkken og spiseplass, er blitt et viktig samlingssted for Tori Henriksen og storfamilien. 

– Jeg vurderte aldri å sette bort prosjekteringen. Dette ville jeg gjøre selv, selv om jeg aldri hadde tegnet et helt hus før, sier hun.

Med bakgrunn både fra entreprenør, byggherre og prosjektadministrasjon, har hun rikelig med erfaring fra byggebransjen. Blant de mest spennende oppgavene kan nevnes at hun satt i juryen til Operaen i Oslo, og at hun har vært med i planleggingen av Troll-stasjonen på Sydpolen.

– Jeg har jobbet mye med eiendomsutvikling, rom- og funksjonsprogrammer på store bygg, for å definere hva bygningene skulle inneholde. Det synes jeg er veldig morsomt, sier hun.
I tillegg har hun erfaring med dimensjonering av bygningskonstruksjoner og prosjektledelse.

Én måneds tegnejobb.

Det tok henne en snau måned å gjøre ferdig tegningene. Hytta ble i all hovedsak slik de første skissene ble formet på papiret. 

– Er det noe jeg angrer, så må det være at jeg godt kunne ha laget hytta 20 centimeter lenger for å få plass til en bredere seng på ett av soverommene, sier hun. 

Hytta skulle ha et moderne uttrykk basert på gode byggetekniske løsninger, og tilpasset tomten og omgivelsene. Hun tegnet den i korsform, med «oppstuggu» og saltak, som representerer en mer tradisjonell byggeskikk.

At hytta ligger der den ligger, er heller ikke tilfeldig.

– Her sto det nemlig en hytte fra 1969, som tilhørte foreldrene til en venninne av meg. Jeg tilbrakte mange ferier her oppe i ungdomstiden. Da de ikke lenger brukte hytta så mye, fikk vi tilbud om å kjøpe den. Dette var i 1992. Mannen min falt pladask for stedet. Dette falt samtidig sammen med at det hadde vært to ganske snøfattige vintre i Nordmarka, så da slo vi til, sier Henriksen.

Hytta var av det enkle slaget, med solcellepanel, uten innlagt vann og det var 400 meter å gå fra bilparkeringen. Vann ble hentet fra en brønn 100 meter unna.

– Vi vurderte å restaurere hytta, men det var så mye som måtte gjøres. Blant annet måtte vi ha refundamentert og byttet hele grunnmuren. I tillegg ønsket vi å bygge oss et bad og et ekstra soverom, sier hun.

I den nye hytta henger gjestfriheten høyt. Her har de vært 18 til julefeiring, og her samles ofte både venninnegjenger og kompisgjenger. Og sant å si var den store gjestfriheten til familien også litt av grunnen til at den nye hytta ble reist. Hjertevarmen var så til de grader tilstedeværende at den gamle hytta gladelig slapp inn både mus og kulde i jevne strømmer.


Valgte å rive.

– Til slutt fant vi ut at vi allerede hadde dekket inn en halv hytte for det denne restaureringen ville ha kostet oss. Derfor valgte vi å rive og bygge ny, sier hun.

Tegning, prosjektering og gjennomføring tok hun hånd om selv, og kun lokale snekkere ble brukt på timebasis.

Mange forbipasserende reduserer ofte på diagonalhastigheten når de passerer hytta til Tori i skitraseen like bak. Andre har kommet på døren av ren og skjær nysgjerrighet. 

– Vi tror nok det er noen som synes dette er en litt rar hytte. Den skiller seg nok ut, blant annet ved at den ikke har takutspring, sier hun.

For Henriksen var det nemlig aldri aktuelt å bygge en «klassisk» hytte, med smårutete vinduer og torvtak.

– Jeg liker at nye byggverk speiler nåtiden og ikke er rene kopier av gamle hus. I tidligere tider ble hus bygget med tømmervegger, små glassruter og jordtak fordi man ikke hadde annet valg. Det er i grunnen lite rasjonelt å bygge slik i dag, men det synes som om nostalgien råder i fjellheimen. Der preges de nye hytteområdene av lite mangfold, og det er dessverre langt mellom de mer moderne uttrykkene, sier hun.



Uten takutspring.

Derfor valgte hun i stedet en hytte med høye og smale vinduer, minimalt med takutspring, «omramming» av inngangsparti og stuevegg, aluminiumsbelagte vinduer, tolags taktekking med tretak ytterst og utvendig stående panel av malmfuru i ulike bordbredder.

– Generelt gir nyere byggeteknikk og materialer mulighet for å skape gode byggverk i dag, der miljøhensyn, stedstilpasning, estetikk og trivsel blir ivaretatt. Det er viktig å huske at det som bygges i dag, også vil bli fremtidens kulturminner, sier hun. 

De store vindusflatene mot sørvest slipper naturen inn i både stue, spiseplass og kjøkken. Der vinden er som sterkest har hun gått ned på vindusstørrelsen. To peiser sørger for det meste av oppvarmingen, i tillegg til et par panelovner og varmekabler på bad og gang.

Antall soverom og oppholdssoner i hytta har litt bakgrunn i hennes master i urbanisme. For selv om Tori Henriksen definerer seg aldri så mye som «bydame», ligger det rurale livet hennes hjerte nært.



Urban og rural.

– Jeg er både veldig urban – og veldig glad i naturen. Oslo er en fantastisk by som har alt. Det er samtidig et paradoks at vårt sosiale liv foregår mer på fjellet enn hjemme i byen. Mange lever et hektisk liv, og det sosiale livet i hverdagen kan ofte være en stressfaktor. Det blir stadig mer at folk ikke inviterer hverandre hjem til seg selv, og vi har sluttet å komme på spontanbesøk, sier hun.

Derfor har hytta blitt en sosial treffsone for henne og familien. Der hun i selskapeligheter hjemme inntar vertsrollen, hvor alt skal ordnes før gjestene kommer og mens de er der, så skjer det motsatte på hytta.

– Her på hytta er det mer ro over samværet, det er lange frokoster, vi går turer sammen, spiller kort, vi lager mat sammen, alle bidrar med sitt. Her oppe er det alltid strøkent, fordi gjestene bidrar, sier hun.

 I stedet kan alle senke skuldrene ned i boblebadet utenfor hytta.

– Jeg har fått høre at akkurat det er veldig harry, men du verden hvor godt det er å sette seg der etter en skitur eller på kvelden for å se på stjernehimmelen. Så det får vi bare tåle.

Stats read: 
1 678
Stats like: 
0