Watt a trip! – Med elbil fra Oslo til Bergen

Det er ganske nøyaktig 13 år siden, og en god stund før elbil-eventyret virkelig tok av i Norge. Mange håpet at «Think» skulle bli en norsk industrisuksess, men også den gang var rekkevidde blant innvendingene. To journalister tok utfordringen og ville se om det i det hele tatt var mulig å kjøre fra Oslo til Bergen med el-bilen. Her er noen av inntrykkene fra turen som ble lenger enn de hadde sett for seg.

Det er sent, mørkt og bikkjekaldt i Ådalen. I en liten el-bil sitter vi og holder pusten. Det er svært lenge siden siste hus det lyste i, og altfor langt til nærmeste tettsted. Bilens strømmåler er faretruende nær null.
Stereoen er slått av for lengst. Det samme gjelder varmetrådene i ruta. Men det hjelper så lite. Midt i en bakke legger nålen seg til hvile på null, og bilen dør langsomt.
Og der står vi, ved en melkerampe. I bekmørket, med en flat Think, og lurer på hvor lurt dette egentlig var. Hva i granskaugen gjør vi nå? Men etter hvert som nattsynet melder seg, skimter vi redningen. Det lyser svakt i ei lampe i skogbrynet. Lys betyr strøm, og strøm betyr ladning. Så får vi øye på det eneste mennesket i mils omkrets bortsett fra oss.
Hos Helge (70) var det hjelp å få. Vi fikk slippe til på pensjonistens strømnett mens vi krysset fingrene for at den tørste Thinken ikke skulle sluke alle sikringene i huset.

La det være sagt med en gang:

Think er ikke laget for å kjøre til Bergen. Men lar det seg gjøre? Ja da! Men vi anbefaler ingen å prøve.
Vi dro av gårde uten en eneste avtale om strømfylling underveis.
Målet var å komme kjappest mulig fram. Hvor kjapt ble vi i tvil om da det viste seg at ideell fart for å komme lengst mulig på én ladning, er rundt 60 km/t. Det ga oss nesten en times kjøring, før vi måtte lade i minimum fire eller fem.


Allerede i Hønefoss begynte vi å angre.

Da hadde vi passert Sollihøgda uten store problemer, men i de slake bakkene opp mot Hønefoss var batteriene så flate at det til slutt gikk i 10 km/t.
Og nå var det i ferd med å koke over for vår ufrivillige følgesvenn trailersjåføren der bak. Nå lå han så tett at vi bare så bokstavene «DAF» i bakspeilet, og ikke noe mer.
Antikk-butikken Hønen Handel ble vår redning. Bestyrer-ekteparet var riktignok bekymret for strømregningen, men vi slapp til med skjøteledningen.
Vi tok sjansen på en kort ladeøkt i høne-huset, og skled de siste kilometerne inn til Hønefoss, og den lokale Ford-forhandleren
Det tar rundt åtte timer å lade bilen helt opp. Vi holdt ut i fire. Og tro oss, fire timer er lenge i Hønefoss når det eneste du skal er å lade batterier.
Neste stopp etter Hønefoss, var hos allerede nevnte Helge ett eller annet sted inne i skauen. Etter en knapp time hadde vi nok strøm til å komme oss til nærmeste bensinstasjon på Nes i Ådalen.
– Klart dere får strøm, sa mannen bak skranken, tilsynelatende uten å se det ironiske i at vi ladet el-bilen på en bensinstasjon.
Først godt på overtid stengte Hydro-Texaco Nes. Toalettdøra på stasjonen lot sjefen imidlertid stå ulåst, slik at vi fikk vår egen flislagte varmestue.
02.30 rettet vi opp setene, ålte oss ut av soveposene og kom oss på veien igjen. Vi SKULLE nå Fagernes. Men det gikk selvfølgelig ikke. Det vil si, vi kom fram, men ikke uten å bruke nødretten og tjuv-lade en halvtimes tid hos både Statoil på Bagn og Kiwi på Aurdal. Hvis de nevnte stedene fortsatt klør seg i hodet etter å ha studert videoovervåkingen, fikk de altså svaret nå.
Kvart på fem om morgenen kom vi til Fagernes og den første døgnåpne bensinstasjonen siden Hønefoss. Knut Åge bak disken tok gladelig imot vår røde skjøteledning.
Den første dagen i Think hadde lært oss en viktig ting:


Oppoverbakker sluker strøm.

Og helt fra det lyste «DAF» i bakruta ved Hønefoss til turen endte i Bergen nesten 60 timer senere, hadde disse reportere sittet i konstant frykt for stigninger. Hver gang bilen bikket oppover, stilnet praten og blikket ble stivt festet på strømmåleren.
Når man er på langtur med el-bil – noe man i utgangspunktet bør ligge langt unna – overskygger frykten for å gå tom for strøm alt mulig annet. Vi kunne ha sultet i hjel før vi sluttet å bekymre oss for hvor mye strøm vi hadde igjen. Både speedometeret og veien blir helt uinteressant i forhold til meteret som måler hvor mange prosent strøm det er igjen på batteriet.
Allerede etter første ladning sluttet vi å bruke stereoen i bilen. Av frykt for at den skulle rappe strøm, selvfølgelig. Av samme grunn tok vi ikke engang sjansen på å bruke fjernlys.
Varmetrådene i ruta har bare vært på unntaksvis, i hovedsak når sikten har vært under en meter. Det vanlige varmeapparatet har vi ikke rørt, kun parafinfyren bilen er utstyrt med, har fått varme våre til tider blåfrosne kropper.
I ettertid har vi fått høre at denne typen hysterisk energiøkonomisering er nettopp det – hysterisk.
11.00 våknet vi i en neddugga og iskald Think på bensinstasjonen på Fagernes. Overalt rundt bilen var det folk som kikket inn og lurte på hva i all verden det var som hadde truffet bygda deres i løpet av natten. Vi nappet ut ledningen, vred om nøkkelen og dro.
Vestre Slidre er en klynge hus før Filefjell, men har imidlertid nok av både plass og stikkkontakter.

Kort ladeopphold.

Etter et kort ladeopphold på et gamlehjem i Vang og en times ladning hos en Joker-butikk over tregrensen, klatret vi nervøst opp og inn i fjellheimen. Det var ikke så langt til toppen, men bratt.
Og strømmåleren dalte parallelt med temperaturen ute – ned mot null. Siden avstandene i kartet ble målt ut etter fyrstikkeskeprinsippet, var vi som vanlig helt ute av stand til å vurdere hvor langt vi ville komme på denne ladningen. Men etter å ha trodd vi var på toppen fire ganger, var vi endelig der.
Og etter enhver topp har bilen en velsignet egenskap; den lader seg selv i nedoverbakker. Ikke mye, men litt. Og litt var for oss nok til at vi mer enn 1500 meter over havet, rullet inn til dansken Per, som sammen med kona driver Maristova Høyfjellshotell.
Lærdalstunnelen er verdens lengste tunnel og et helvete for enhver el-bilist. Nå er det sikkert ikke så mange el-bilister som er dumme nok til å kjøre oppi høgget her, men vi altså.
Etter en kort konferanse utenfor den 2,5 mil (!) lange tunnelen, ble vi enige om å satse friskt selv om vi bare hadde 55 prosent ladning. Alternativet var å kjøre åtte kilometer til Lærdal, lade batteriene, og kjøre tilbake til tunnelen. Vi krysset fingrene og la i vei inn i giganttunnelen med håp om at det gikk nedover.
Det gikk oppover. Og nå sluttet vi å snakke. Siden fortsatte det med oppoverbakker. Nå begynte vi å svette. Etter én mil gikk det fortsatt opp. Nå slo vi opp varseltrekanten, og trøstet hverandre med at det eneste denne turen hittil manglet var et avsnitt om Falken og hvordan man tauer to tullinger i el-bil.
Men så, da bilen var nede i 20 prosent ladning og magesårene lå utenpå, kom omslaget.
Langt over halvveis inne i tunnelen bikket asfalten over, og fra nå av gikk tunnelen nedover! Med jubelen i taket og bilen i fri rullet vi ned til Aurland, en nydelig, liten bygd kjent for å lage gode sko, men neppe kjent for sitt yrende folkeliv på kveldstid. En pub fantes imidlertid, og med ledningen i veggen og oss i baren på «Duehuset», gikk tirsdagen inn i historien.
Med 100 prosent på «tanken», og vel vitende om at vi kjørte i underkant av en mil i timen i gjennomsnitt, la vi ut fra Aurland og videre til neste stopp på Oppheim Camping. Etter to timer var det slutt på tålmodigheten. Vi satte nedover mot Voss.
Hittil hadde vi ladet hos en bonde, på bensinstasjoner, gamlehjem, butikker og hoteller. Men ikke vært i nærheten av en kommunal kontakt.
Den fant vi på Tinghuset - eller Thinkhuset - på Voss.


Nå begynte utålmodigheten virkelig å melde seg. Ti mil fra målet.


Vi «raste» av gårde i våre vanlige 60 km/t, men nå fikk vi et nytt problem. Det er adskillig mer trafikk mellom Voss og Bergen enn det er nattestid på fjellet. Bilen sluker strøm under oppstart i bakke.
Vi passerte Dale med glans, men lenger enn Vaksdal kom vi ikke.
Da hadde vi 20 prosent igjen på tanken, og 30 biler bak oss.
Oppholdet i Vaksdal ga oss noe i nærheten av lade-skrekk, og nå satte vi alt inn på å komme til Bergen uten å lade et j....sted til. Nå stod det om 5,5 mil. Bilen stod på 72 prosent.
Stemningen i bilen var elektrisk da vi ut av nattemørket så silhuetten av NHH (Handelshøyskolen) i Bergen.
Kl. 22.10, en time etter avreise Vaksdal og 57 timer etter at vi forlot Oslo var det slutt – helt slutt! Snittfart Oslo - Bergen: 9,6 km/t.  

Watt a trip!     

Les om ELBIL TIL HYTTA?

Les om Smått om elbil

Stats read: 
555
Stats like: 
0