Nå Leser
Fjellvettsangen 50 år

Fjellvettsangen 50 år

Fjellvettregelsangen er en like viktig del av hyttelivet i påska som Kvikk Lunsj, appelsiner og bakglatte ski. Men hvorfor ble akkurat denne melodien valgt ut? Og hvilke andre låter kunne egentlig endt opp som det norske skifolkets nasjonalsang?

Fjellvettreglene 2016

1. Planlegg turen og meld fra hvor du går.
2. Tilpass turen etter evne og forhold.
3. Ta hensyn til vær- og skredvarsel.
4. Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
5. Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
7. Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.
8. Vend i tide – det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.

Vinteren 1972 sitter tv-produsenten Hermann Gran og blar seg gjennom platebiblioteket hos NRK. Han har sittet her, inne i en av lyttebåsene på Marienlyst, i et par dager allerede. Med store høretelefoner om ørene har han lyttet seg gjennom haugevis med vinylplater. Han er på jakt etter den perfekte låta til filmsekvensene han nylig har klippet sammen.

Noen måneder i forveien hadde programredaksjonen i NRK gitt Hermann i oppgave å lage en serie med korte filmsnutter som skulle illustrere de ni fjellvettreglene. Sammen med et kamerateam reiste han opp til Ustaoset for å filme, men etter to dager med snøstorm og vind ga de opp. De hadde tatt turen til fjells for å filme solfylte ski-scener på høyfjellet, men værgudene ville det annerledes. Forholdene var så dårlige at de hadde måttet ta i bruk det gjensnødde utendørsbassenget på hotellet for å få filmet kuttscener som skulle illustrere snøføyk rundt hushjørner. Fra Oslo ble det insistert på at godværet var på vei, men det lot vente på seg og til slutt begynte de å pakke bagene. Akkurat i det øyeblikk de var i ferd med å laste kamerautstyret inn i bilen og reise tilbake til byen, sprakk den tunge, grå himmelen opp. I løpet av få minutter lå det hvitkledte høyfjellet badet i sol. De hev seg på snøscooterne og satte kursen mot Hallingskarvet. Noen timer senere hadde de så vidt det var fått nok minutter med godværsscener på teip til at de kunne reise hjem igjen.

 

I stupbratte løyper så føyka står

Bildene ble flotte. Men nå, her han sitter og lytter seg gjennom plate etter plate, er Hermann på jakt etter musikk som står perfekt til de klassiske vinterscenene. Han har lyttet til hundrevis av kutt med instrumentalversjoner av kjente melodier som NRK har fri tilgang til. Det som best kan beskrives som heismusikk. Han har hørt på en del jazz-plater.

Det er noe med de lekne fraseringene som passer til det fascinerende fjellandskapet. Han sjekker ut litt klassisk musikk og noen moderne sanger med tekst, og stopper et øyeblikk opp ved Wenche Myhre og hennes hit fra ski-VM i Oslo 1966.

Vinter og sne, en skiløper suser av sted. I stupbratte løyper så føyka står, han tar vare på arven vår! En jazzet pop-låt med en av våre største musikkstjerner. Kunne denne kanskje være noe? Etter å ha tenkt seg om begynner han å tvile. Den er nok for nært forbundet med verdensmesterskapet, og dessuten vil vokalen komme i veien for fortellerstemmen som skal informere om sikkerhet i fjellet. Nei, han må gå for et musikkstykke uten tekst. Hermann har som tommelfingerregel at dersom låta ikke fenger ham innen de fire-fem første taktene, flytter han nåla videre. Han tar på seg øreklokkene og legger en ny plate på spilleren. n saktegående, synkende bassgang som markeres av noen lette cymbaler strømmer ut av hodetelefonene. Femten sekunder har gått. Fortsatt bare den dunkle bassgangen. Han gjør seg klar til å hoppe til neste spor. Denne melodien kommer jo aldri i gang uansett. Men plutselig brytes den tunge, trege rytmen av et kraftig anslag fra lyse strykere. Dam!

Den høye tone blir hengende i luften og hvile, før noen fjærlette fraseringer i halvtoner sender melodien avgårde. Da rarararara ra-Ram! Dette var noe annet. Det er noe friskt over denne. Låta våknet jo til liv her. Akkurat slik været plutselig hadde slått om fra grått til blått ved Ustaoset noen uker i forveien. Hermann har aldri hørt maken til musikalsk bro tidligere. Han tar musikken med seg til klippebordet, og spiller den av til filmens åpningssekvens. Glem Wenche Myhre, glem Mantovani Orchestra-platene og glem alle jazz-artistene som ligger i den store kanskje-bunken på gulvet. Det må bli denne låta!

Les også


Dette er melodien slik du kjenner den igjen fra TV.  Dette er originalen.

HERMANN GRAN: TV-produsent og regissør i NRK, mannen bak den første fjellvettregelfilmen.
PJOTR TSJAJKOVSKIJ: Fjellvettregelsangen begynte hos den russiske komponisten.
WALLACE COLLECTION: Pop-bandet lånte elementer fra Tchaikovsky til låta Daydream.
FRANCK POURCEL: Spilte inn versjonen av Daydream som NRK brukte i sin film.

50 år

I dag er dette musikkstykket, Daydream med Franck Pourcel and his Grand Orchestra, kjent som Fjellvettregelsangen her til lands. Den ble raskt til selve lyden av påskefjellet, og ble selvfølgelig med på lasset da man laget nye filmsnutter til fjellvettreglene i 1989.

– med Åsleik Engmark i hovedrollen som den eplekjekke skiløperen Severin Suveren. Melodien sitter i dag som klistersmurt til vår kollektive bevissthet, og den er en like viktig del av norske påsketradisjoner som Kvikk Lunsj, appelsiner og bakglatte ski. Men låta hadde allerede gjort en lang reise før Hermann tok den med opp til det norske høyfjellet. Deler av melodien er skrevet av komponisten Tsjajkovskij til balletten Svanesjøen i 1875, som deretter ble «samplet » i en av låtene til den belgiske pop-gruppa Wallace Collection snaue hundre år senere i 1969. Denne hadde en tekst som handler om å sovne i en blomstereng en vakker sommerdag – Daydream, I fell asleep amid the flowers, for a couple of hours, on a beautiful day – og senere samme år ble den spilt inn i en instrumentalversjon av den franske dirigenten Franck Pourcel og hans orkester. Det er denne versjonen som så ble tatt i bruk av Hermann Gran. Dermed fyller Fjellvettregelsangen 50 år i 2019. Det skal dog sies at det ikke var alle som var enige i Hermanns musikkvalg tilbake i 1972. Det ble behørig diskutert av kjennere av klassisk musikk, og flere mente at dette var «helligbrøde» ettersom man hadde brukt en slags lettvint kopiversjon av Tsjajkovskij.

Man blir så uendelig liten…

Daydream oppfattes gjerne som en dur-melodi, altså som en lystig melodi, men den er faktisk mollstemt. Og kanskje var det denne dualiteten i låta – som underbygges av kontrasten mellom den dunkle, synkende bassgangen og de fjærlette strykerne

– som var med på å gjøre at Hermann valgte ut akkurat den til å representere fjellvettreglene? For påskefjellet kan nemlig fremstå svært idyllisk, men det er et lunefullt landskap hvor været kan skifte meget kjapt fra dur til moll. Dette er en natur som ikke viser storsinn ved glipptak, og det er nettopp denne kombinasjonen av skjønnhet og fare

– en skrekkblandet fryd, eller det sublime om man vil – som gjør dette landskapet så attråverdig for oss påskefjellturister. Eller for å si det med Hermann Gran slik han så poetisk formulerte seg i den opprinnelige Fjellvettregelfilmen fra 1972: «Man blir så uendelig liten blant de høye fjelltinder og på de hvite vidder.»

Hva er din reaksjon?
Forelsket
0
Ikke sikker
0
Liker
0
Supert
0
Tullete
0
© 2019 HYTTEMAGASINET. ALLE RETTIGHETER RESERVERES.
Bla til toppen