• Langt fra folk og høyt til fjells. Svensbu, opprinnelig kalt Fetterhytta, var et perfekt skjulested for tungtvannssabotørene. FOTO: Riksarkivet/J-A. Poulssons arkiv

Hytta som stanset Hitler

Kan det være Norges viktigste hytte? Tungtvannssabotørenes trange og enkle bu ruver i norsk historie.

Det var livsfarlig. Det var kaldt. Det var trangt, spartansk, ukomfortabelt. Den vesle bua var bygd for å huse folk i noen få dager sommer og høst, folk som ville fiske eller gå på jakt langt her inne i fjellet. Nå var det midtvinter, og ukene gikk og gikk. Fire karer stuet sammen på 15-20 kvadratmeter. De ventet, ventet, ventet. De hadde fire køyesenger, en ovn, en benk. Og en plan. Ville de lykkes? Ville de bli drept? Ville de ha nok mat? Ville de få se sine kjære igjen? Ville flyet og de andre karene fra England finne veien hit? Og når, når, når! kommer de?

De siste ukene har dramaet om tungtvannssabotasjen på Vemork rullet over norske TV-skjermer. En utrolig historie om heltemot, dyktighet, samhold. En historie om å forhindre at Hitler fikk utviklet en atombombe, eller i hvert all sitt atomprogram, en historie om hvordan verdenskrigens utfall kunne ha blitt endret om karene i den vesle hytta ikke hadde lykkes. Og her altså en litt mindre historie om hvor viktig en beskjeden fiske- og jaktbu kan bli.

Historien, altså om hytta, begynner rundt 50 år før krigen bryter ut. Litt før århundreskiftet kjøper Sir Anton Poulsson, en nordmann som er adlet i England, flere tusen mål fjellterreng i området ved Møsvann. Etterkommerne, og brukerne av Sir Antons romslige terreng, blir etter hvert flere. Og i 1939 går noen av dem sammen om å sette opp «Fetterhytta». Det var nok Sir Antons barn, og ikke barnebarna/fetterne, som sto for det økonomiske og praktiske, men det var de fire eller fem fetterne som først og fremst var tiltenkt bruken. Jakt, fiske, hygge. En enkel bu, det krydde av slike over hele landet.

Noe enkelt prosjekt var det ikke å bruke Fetterhytta. Starter du fra Rjukan, er det en god dagsmarsj inn til den vesle jakt- og fiskebua ved innsjøen Store Saure. Langt fra folk – og langt til folk. Ingen veiforbindelse. Om sommeren kan man benytte båt på Kalhovdfjorden, men man må gå en time inn fra Mårdammen. En beliggenhet som skulle vise seg å være gull verd.

En enkel, liten jakt- og fiskebu. Slik så Svensbu/Fetterhytta ut da den ble bygd i 1939.  FOTO: Privat

For «Operasjon Grouse», aksjonen for å sprenge tungtvannsfabrikken på Vemork og dermed stanse forsendelsene til Tyskland og til Hitlers atomprogram, går ikke som planlagt. De fire karene som venter på å ta imot sprengningsgruppen fra England, må vente mye lenger enn antatt. De har i begynnelsen av november søkt tilhold på Sandvatnhytta ikke langt fra Vemork, og etter et par uker der flytter de seg til Grasdalsbu litt lenger unna. Karene fra England kommer ikke; glideflyene i det første forsøket styrter sammen med ett av bombeflyene. Tyskerne får nyss om at noe kan skje på Vemork. Det begynner å brenne under bena på de fire ventende karene.

19. desember 1942 forlater de Grasdalsbu og trekker seg lenger innover fjellet. Målet er Fetterhytta. En av de fire kjenner hytta godt; Jens-Anton Poulsson. Barnebarn av sir Anton – og altså en av fetterne. Han vet at hytta er både liten og dårlig utstyrt, men den har en svært viktig egenskap: Den er ikke avmerket på noe kart. Svært få kjenner til den tre år gamle bua.

– Viktig var det også at den lå ved et vann, Store Saure. Det er få steder med bjørkeskog i fjellet, men her fantes den. Så mens de fire brente opp all veden på den andre hyttene, kunne de her skjære og kløyve ny ved. Det var et trygt tilholdssted, sier Knut Werner-Hagen, krigshistoriker og pensjonert oberst ved Krigsskolen. Siden 1993 har han hvert år tatt med krigsskole-elever på tur over fjellet, han har vist dem hytta og formidlet krigshistorie.

Ved og vann og trygghet – men ikke mat. De fire i hytta, Jens-Anton Poulsson, Arne Kjelstrup, Claus Helberg og Knut Haugland, har selv kommet fra London, og før jul er maten brukt opp. Tidsskjemaet er sprukket ved at de første flyene er styrtet. Flyforsøk nummer to skal skje i romjulen, men fordi flyverne er avhengige av å se bakken, må det være både fullmåne og brukbart vær. Flyturen må utsettes – igjen og igjen, været er for dårlig. De fire i hytta aner ikke at de må sitte der helt frem til 24. mars 1943. Da maten tar slutt, lever de på reinmose, de koker grøt på reinlav. Så – på lille julaften – klarer de å skyte sitt første, livsviktige reinsdyr. I alt skyter de 12 reinsdyr. De har lest «Pelsjegerliv», boken til Helge Ingstad, og de vet at de må spise også mageinnhold og blod for å få i seg nødvendig næring.

– De hadde en spesialitet, de kokte det de kalte «gørr». En suppe med blod, mageinnhold, kjøtt og vann. Da gruppen fra England endelig kom, med Joachim Rønneberg i spissen, vakte den suppa liten begeistring, forteller Knut Werner-Hagen.
I over tre måneder blir «Fetterhytta» det livsviktige tilholdsstedet. De fire blir etter hvert til fem, fordi Knut Skinnarland, som måtte vekk fra Rjukan, slutter seg til gruppen. Og endelig kommer altså gruppen fra London, sabotørgruppen teller nå i alt ni mann. Fra hytta legger de i vei mot Vemork, resten av den historien er velkjent.

Årlig har norske krigsskole-elever besøkt Svensbu og fått oppleve hvor enkle forholdene var for sabotørene i de mange ukene de måtte vente her. Interiøret på bildet er ikke endret siden krigen. FOTO: Knut Werner-Hagen

Verden har i ettertid har hyllet sabotørene med filmer, TV-produksjoner og bøker. Men ifølge krigshistoriker Hagen var det ikke innsatsen på Vemork de fem hyttekarene selv var mest opptatt av.
– De var mer stolte over at de kom gjennom månedene på fjellet som bedre venner enn de hadde vært i utgangspunktet. De var stolte over samholdet og hvordan de hadde klart seg i hytta gjennom vinteren, forteller Werner-Hagen.
Som til krigsskole-elevene på hytta formidler en historie om lederskap, innsats, offervilje og vilje til å løse oppdraget de hadde fått – og om å kunne overleve i fjellet under enkle forhold. Hagen fremhever også at hytta har hatt en spesiell atmosfære, den har i store trekk vært nærmest urørt siden krigen.

I dag kalles ikke hytta ved Store Saure lenger for Fetterhytta. Kort etter krigen ble den omdøpt til Svensbu – en heder til Sven, en av fetterne. Sven Poulsson deltok i kampene mot tyskerne, men falt ved Skarnes i april 1940. På veggen i hytta henger i dag et dikt som Svens far skrev da han besøkte hytta sommeren 1940. På en vegg henger også en minneplakett i messing om «Operasjon Swallow/Grouse». Utvendig fikk hytta et lite bislag på 1950-tallet, men for øvrig er dimensjonene de samme. I fjor ble hytta, som er bygd av laftetømmer og kledd med planker, pusset opp med nytt panel, ny dør og nye vinduer.

– Hytta trengte vedlikehold, men den er fortsatt veldig enkel og helt lik som før. Køyesenger og propan og vann fra innsjøen, sier Torger Lien, tippoldebarn av Sir Anton Poulsson.
Lien forteller om en jakt- og fiskehytte som benyttes gjennom sommeren og som er en del i bruk under reinsdyrjakten. Mange har tilgang til Svensbu, området har i dag 30-40 sameiere, og Lien anslår at mulige brukere kan være nærmere 200. Men de må altså ta bena fatt, og gjerne båt, for Svensbu ligger stadig langt fra vei og folk.
Noen turistattraksjon har vesle, fjerne Svensbu så langt ikke vært. Men noen prominente besøkende kan hytta vise til: Dronning Sonja og dronning Margrethe (av Danmark) har vært her. Ikke helt tilfeldig, for dronning Sonjas turguide i norske fjell var i mange år Claus Helberg – en av de fem i hytta.

Krigshistoriker Knut Werner-Hagen er ikke i tvil om Svensbus betydning for sabotasjeaksjonen:
– Den var kjempeviktig. Den gjorde det mulig for de fem å overleve vinteren. Og den bidro til at soldatene som kom fra England, hadde et mottaksapparat på bakken. Denne aksjonen var noe helt utenom det vanlige.

Se flere bilder og les hele historien i Hyttemagasinet nr 1/2015 – i salg fra 9. februar.

Stats read: 
14 229
Stats like: 
20