Et hundeliv på hytta

Dersom noen tror det bare er tobeinte som koser seg på hytta, tar de grundig feil. Her er historien til lille firbeinte Luna (4 menneskeår). Nærmere hundehimmelen enn hytta på Skeikampen kan hun ikke komme. Her forteller hun om sitt syn på nytelsen og hyttelivet til papps’n sin Jens-Petter Gjelseth.


Hei alle hytteelskere!

Jeg heter Luna – er en såkalt Toller – altså en hund på fire poter – og fire menneskeår gammel. Jeg har en særinteresse jeg gjerne vil dele med deg som leser Hyttemagasinet: Jeg er en hund etter livet på hytta vår. Jeg kan rett og slett ikke få nok. Jeg gleder meg minst like mye som mams’n og papps’n til at vi skal sette oss i bilen og dra oppover. Dagen jeg skal til hundehimmelen har jeg ett ønske: Jeg vil reise fra Skeikampen.

Mams’n, papps’n, Betti og Miff’n – det er familien min – har prøvd å lære meg litt forskjellig. Mye blåser jeg i – noe har kilt seg fast i min lille vovsehjerne. Her er topp 3, og alt har med hyttelivet å gjøre:

  • Kjøre bil – da kommer jeg i fullt firsprang.
  • Gå tur – er på plass med et byks.
  • På hytta – jeg står ved døra med bilbeltet i munnen før de har fullført setningen.

Hyttebesøk er et hundeliv. Her er det rev, sau, katt, lemen, store kuer, viltre kalver – og store skavler med snø. Her er det frisk luft – og jeg får ofte løpe fritt omkring. Ja ikke med alle da. Papps’n er litt sær sånn. Han vil helst ha kontroll – men det er også han som har minst kontroll. Jeg vet akkurat hvor langt jeg kan tøye strikken før han blir sint og før han tar meg i nakken.

Etter en lang, anstrengende dag i fjellet har jeg min faste plass – under stuebordet. Her har jeg full kontroll. Her kan jeg se alle i familien min. Uansett om de er på kjøkkenet, ved spisebordet eller sitter i godstolen foran peisen. 

Og går en av dem på do, så vet jeg akkurat hvordan jeg skal bruke labben for å banke på døren for å komme inn og nyte stillheten sammen med dem.


Hva det beste er med hyttelivet?

Uten tvil – lemenår. Det må det ha vært denne høsten. Jeg oppdaget i hvert fall mange av dem – forfulgte og jaktet på mange. 

Etter lemenfangsten var det gøy å ligge totalt utslitt under stuebordet. Det var kult å høre på papps’n og mams’n, som er mat-foreldrene mine, fortelle familie og venner om jakten. 

Katter har vi på lufteturene våre også hjemme i Oppegård. Men da er jeg jo ofte i bånd – med begrenset handlingsrom. Her oppe på fjellet er det litt annerledes. Her er det ofte fritt frem uten båndtvang – bortsett fra tidlig på året når sauene har små lam. 

Katter har jo ikke båndtvang – og ikke alle katter vet at det bor en cat-killer i den brune hytta øverst mot Slåsætra. Dermed lå det an til nok et drama: Den lille pusen kom intetanende rundt hytteveggen der killer’n sto.

Så kjapt har jeg aldri løpt, og så kjapt har jeg heller aldri sett noen annen firbeint søtsak løpe. Og hvordan den lille katten – ja den er jo mye mindre enn meg – kom seg så langt opp i treet er fortsatt en gåte for meg.

Mams’n elsker katter, papps’n mer avslappet. Ja jeg lurer på om han kanskje er litt redd dem. Men det var i alle fall han som måtte ta runden til nabohyttene for å høre om de savnet en kattepus som var angrepet av et uhyre øverst i veien.

Heldigvis var det ingen som savnet den – og da vi gikk ut for tiende gang den kvelden for å se etter reddharen i toppen av grana – så var den jommen vekk. Siden har jeg ikke sett den.


Vinter er topp.

Bortsett fra disse hersens potebeskytterne. De er så glatte at alle ler – og jeg føler meg også som Bambi på isen. Hvorfor må jeg ha dem på når vi er på hytta?

Nå ja – når vi kommer ut i akebakken med kjelke, akebrett og uten bånd – da er potebeskytterne glemt. Aking, og det å fange akerne, er nesten like morsomt som lemenjakt. Og da er det også herlig å segne om under bordet etterpå.

Man sier jo at hunden ofte ligner på sin eier. Mams’n er rødhåret – det er jo jeg også da. Papps’n elsker godstolen foran peisen, med kaffe, iPad, Aftenposten og beina solid plantet på puffen. Den stolen elsker jeg også. Men når jeg med høyre forlabb forsiktig prikker ham på kneet smelter han, og jeg er på fanget før han rekker å flytte kaffekruset til fornuftig posisjon i forhold til sin nye begrensede bevegelsesfrihet.

Når jentene, Miff’n og Betti, er med så er det alltid kamp om toseter’n! Hodet høyt – beina høyere – og meg på magen. De to jentene har en intens kamp om denne sofa’n enda vi har en til rett ved siden av som det til og med er bedre plass i. 

Jeg vinner hver gang – for jeg bare hopper opp når en av dem har vunnet kampen og erobret sofa’n. Og det er alltid plass til meg. Her kan jeg ligge i én time, og det kan jentene også. Da vet de at de slipper å bidra til frokost, middag, støvsuging eller å rydde opp etter seg. Og mams’n har aldri tålmodighet nok til å la det være rotete til det eventuelt passer jentene å rydde opp.

Hytteliv er kos og avslapning – og god mat.

Jeg har litt problemer med magen, det har visstnok mange av oss Tollere. Derfor går jeg også på en form for fettfattig spesialfôr. Til daglig. Men ikke helt – i hvert fall ikke på hytta.

Matskålen min står ved spisebordet, og vi har det slik at jeg får min mat når de andre får frokost eller middag. Jeg får aldri lunsj. Og stort sett er vi ute på det tidspunktet, så det gjør ingen ting.

Men også begrepet «dietten min» blir tøyd ganske bra på hytta. Min taktikk er som følger: Jeg setter meg i kroken ved kjøleskapet, sitter pent og titter på de som lager mat. Hver gang de ser ned på meg, og det gjør de ofte, så skakker jeg litt utfordrende på hodet og setter opp de største dådyrøyne jeg klarer å provosere frem. Veldig ofte hjelper det, og som regel tåler magen min det også.

Ja, dette var litt om mitt liv – som firbeint på hytta sammen med familien. Jeg elsker hyttelivet. Hadde jeg vært menneske, og hatt stemmerett, skulle vi vært her oppe hver eneste helg, hele påsken, hele julen, hele høsten og hele sommeren. 

Alle årstider på hytta har forskjellige elementer av et herlig hundeliv ….

#luna #hundelivpåhytta #0118 #hundeliv

Stats read: 
132
Stats like: 
0