40 til 105 m2

Det er ikke helt riktig å si at Bård Boije liker å pusle. Han elsker det! I 1968 kjøpte familien en enkel ferdighytte på 40 kvadratmeter. Nå er hytta bygget på i fem omganger, og det er ikke mange vegger som har fått stå urørt… Men Bård er ustoppelig; nå er det annekset som skal få noen kvadratmeter ekstra. Og han gjør alt selv – fra idé til ferdig påbygg!

Det ble etter hvert klart at 40 kvadratmeter var i snaueste laget. Første «påbyggstrinn» sto ferdig i 1993. Det var et påbygg i to etasjer med soverom og bad, samt kjellerstue med tilstøtende vaskerom og bod, i alt 45 kvm.
– Det første påbygget handlet om plassbehov, så kom ideene etter hvert, sier Bård med et lite smil.

Prøve og feile

En frokostveranda på 14 m2 (med «kano-garasje» under) ble virkelighet i 2001, mens et nytt vindfang og inngangsparti ble ferdig i 2003. Et helt nytt og utvidet kjøkken og et separat vannklosett sto ferdig i 2005,  mens en utvidet og ombygd utebod, samt delvis overbygd «middagsterasse» fulgte i 2006. I 2007/08 ble det sannelig tid til å få på plass annekset – og da er det jo ikke mer enn rett og rimelig at det bør bygges på i 2012…

– Jeg er selvlært, forteller siviløkonomen Bård.
– Det MÅ jo ikke nødvendigvis være primitivt selv om man er på hytta. Vi vil gjerne ha komfort slik vi har det hjemme, med alle fasiliteter. Dermed er det også blitt mange utfordringer underveis – og ja, jeg har gjort alt selv og lært underveis; mange forsøk og mange feil!

Overalt bærer hytta preg av Bårds kreativitet og påfunn. Inn- og utvendige vegger i den gamle hytta er delvis borte – for større stue og åpning til kjøkkenseksjonen. Ett rom er for nostalgiens skyld bevart som det var i 1968, og noen steder er det bevisst tatt vare på overgangene til det nye. Det er spesielt nok i seg selv, men gir også morsomme utslag som for eksempel å kunne sitte i kjøkkenet og se inn gjennom det som opprinnelig var et utevindu – inn i soverommet ved siden av.

For mye møllers tran?

Det er lett å tenke seg at dette kan få preg av å være et uoversiktlig lappverk av snodige romløsninger. Men det er det faktisk ikke; snarere er det blitt en helt spesiell hytte med karakter og praktiske tilpasninger. En hytte du aldri vil finne i en ferdighuskatalog, men som er blitt til etter hvert som behov og kreativitet har gått hånd i hånd mot stadig nye prosjekter.

Som for eksempel kjøkkenet som både Kari og Bård er svært fornøyd med. Det som opprinnelig var en altfor liten kjøkkenstripe er utvidet med spiseplass og et par ekstra skap. Resultatet er et kjøkken der alle funksjoner er innen rekkevidde uten at du trenger å flytte deg, men med stor spiseplass. Det høres kanskje ut som om Bård er den som styrer det meste? Ikke helt riktig, og det kan sågar ha hendt at Bård har ment den bedre halvdelen har tatt for mye Møllers tran. Som for eksempel da Kari mente at flisene på badet skulle monteres skråstilt. Den lokale flisleggeren vurderte oppgaven, og snudde i døra. Bård derimot tok utfordringen på strak arm og med 45 grader i skjæret.

Lang reisevei

Det aller første som møter deg når du kommer til hytta er faktisk Kari. Skiltet på inngangsdøra forteller nemlig at du er kommet til «Karibu». Ikke veldig originalt, tenker du kanskje – men «Karibu» betyr altså «velkommen» på swahili, og forteller om interesse for mange og lange reiser. Da snakker vi først og fremst om utlandet, men Bård er ikke uvant med lang reisevei i Norge heller.

– Vi bodde i Asker, også mens jeg jobbet på Holmlia. Alle som kjenner litt til Oslo og omegn vet at det ikke er noen god kombinasjon. Eneste mulighet var å reise hjemmefra 06.00 og dra hjem godt utpå kvelden. Blant annet derfor er vi heller ikke veldig skremt over avstanden til Røros. Nå er vi dessuten så heldige at vi kan være der lenge når vi først drar. De fem timene i bilen betyr lite når vi endelig er fremme, sier Bård.
– I sin tid var vi også innom båtlivet, supplerer Kari. – Vi gikk gradene fra 17 fot og oppover, men fant fort ut at det ble mer stress enn hygge. Derfor er det også blitt hytte for oss.

Dersom noen skulle fristes til å tro at hyttelivet for pensjonister handler om å dumpe ned i godsofaen så ofte som mulig, så er det altså helt feil. Verken som yrkesaktiv eller som pensjonist har det vært naturlig for Bård å sitte stille, turen går gjerne og ofte til hytta utenfor Røros. Skjønt «utenfor Røros»: Bård er ikke veldig fornøyd med at kommunen i sin tid definerte beliggenheten som «i byen», med medfølgende boligskatt. I det hele tatt har han mange meninger, og ikke minst meningers mot, når det handler om hyttebygging, politikk og hytteeieres innflytelse.

See Also

Fra slitent småbruk til sommerparadis i original innpakning

Livredder og melkeku

Bård Boije er hytteeier, selvbygger og tusenkunstner. Men han har også meninger, og meningers mot. Ikke minst synes han hytteeierne har for liten innflytelse.

Uten den unike norske hyttekulturen hadde en lang rekke kommuner vært i et økonomisk uføre. En halv million hytteeiere sørger for at de overlever. Men er helt uten innflytelse på kommunens disposisjoner. Er dette rettferdig? Kan vi gjøre noe med det?

Vi teller i dag omkring 400 tusen fritidseiendommer i Norge. Med en årlig tilvekst på noen få tusen sier det seg selv at det meste av denne massen er noen tiår gamle. Men antakelig med en viss oppgradering. Hytter som for 40-50 år siden kostet 10–30 000 kr å sette opp, takseres gjerne til over en million i dag. Og i store hyttekommuner utgjør alle hyttene et gedigent inntektspotensial. I en rekke innlandskommuner er det flere hytter enn helårsboliger. Samtidig er trenden at hyttefamilien bruker stedet sitt mer og mer. Noe som gir næringslivet i kommunen et ekstra dytt. Og kommunen selv økte skatteinntekter. Men ikke nok med det – selve gullgruven ble åpnet for noen år siden. Nemlig adgangen til å ilegge fritidseiendommer eiendomsavgift. Det er i dag minimalt med hyttekommuner uten slik skatt. Utnyttes dette skattegrunnlaget fullt ut, vil selv eldre, vanlige hytter koste ganske mange tusenlapper ekstra i året. Og totalt mellom fem og ti milliarder kr i «toppskatt».

Langt de fleste av oss kan antakelig leve med denne ekstraskatten. Men vi forventer kanskje å få noe igjen. Det er greit at kommunen er i stand til å gi oss et visst servicetilbud, noe vi gjør først og fremst ved å etterspørre varer og tjenester der. Men når disse skattepengene våre brukes til spesifikt lokale tiltak for de faste innbyggerne, er det like greit? Og særlig når vi står fullstendig uten påvirkning? Det føles på en måte som om vi er tilbake til føydaltiden – vi er leilendingene som blir pådyttet avgifter av kongen og hans lensmenn. Vi er rettsløse melkekuer.

Skal vi bare avfinne oss med dette? Så langt har det bare kommet noen få, spede pip fra hyttefronten. En og en kommer vi neppe noen vei heller, men samlet representerer vi et enormt påvirkningspotensial! Nesten en halv million oppegående nordmenn er en maktfaktor av dimensjoner. Hva om vi organiserer oss? En god del av oss er antakelig med i Huseiernes Landsforbund, som har oppnådd betydelig innflytelse. Bør vi få et Hytteeiernes Landsforbund? Som spisser seg inn mot de mer spesifikke problemstillingene vi hytteeiere har?

Hvilke tiltak og tilpasninger bør vi satse på? Tanken om lokal valgdeltakelse har blitt luftet. Full deltakelse er antakelig å drive det for langt. «Hyttepartiet» som overtar makten i kommunestyret? Likevel bør målet være å komme frem til en form for formell innflytelse. Dette vil rimeligvis ta tid. I mellomtiden kunne vi kanskje få en ordning med rådgivende innspill i kommunens regi. Med et relevant spørreskjema ville kommunen kunne få god oversikt over hytteboernes oppfatninger, ønsker og krav. Som kunne brukes til en plan for aktuelle tilpasninger, med årlige tilbakemeldinger på fremdriften. Det er sikkert andre tanker og ideer omkring dette også.

Men skal vi komme noen vei, må vi rope samlet!

                                                                                                      Bård Boije