+12 
90-åringen skal ikke pensjoneres!
Selvsagt har vi snakket om å rive og bygge nytt. Vi har ikke altfor mye plass, og det er kaldt her om våren og høsten – veggene er bare isolert med papp. Men det kommer aldri til å skje. Hytta er så fin, vi liker følelsen av å være tett på alt det gamle, sier Sverre og Janne Hurum og forsikrer at vedlikeholdet faktisk er overkommelig. Taket har for eksempel holdt siden 1925.
Det var Sverres oldefar, en gang skipsreder og borgermester i Porsgrunn, som fikk oppført hytta i 1925. At Hermann Jeremiassen valgte seg ut en tomt ytterst på Lille Arøya, i Langesundsfjorden mellom Telemark og Vestfold, er på ingen måte tilfeldig:
Han drev et seilskuterederi, og da han ga seg i en alder av 74 år ville han ha et sted der han kunne se skipene seile ut og inn fra Porsgrunn. Hytta er blant de aller første som ble oppført på Arøyene. Han levde til han var 92 år, så han fikk virkelig sett mange skip, forsikrer Sverre Hurum.
Flittig bruk
Sverres mor overtok hytta i 1959, og siden har han tilbrakt hver eneste sommer her ute i havgapet. I 1995 arvet han stedet sammen med sine to søstre, som han senere kjøpte ut. Nå er det Sverre og Janne og de tre barna som fyller hyttebøkene med historier om kalde morgenbad, vannsportleker, gjestebud, kajakkturer og dovent ferieliv med familie og venner.
Oldefar begynte å føre hyttebok i 1925, «journal» het det den gang. Datteren hans Mimi fortsatte tradisjonen da hun arvet hytta, det samme gjorde foreldrene mine – og nå er det vår tur, sier Sverre og henter fram en bunke tettskrevne notatbøker med gulnede sider og sirlig håndskrift.
Det er mer enn hyttebøkene som vitner om sommerlivet i «riktig gode, gamle dager» i den rødmalte Hurum-hytta: Familiens vaskerom, med egen inngang fra den overbygde verandaen, ble opprinnelig bygget som pikeværelse. Her bodde Mimis hushjelp Tone når familien trakk seg tilbake på øyene om sommeren. Og den lille TV-stua under trappen kalles bare «bestemors-værelset» , her sov nemlig oldemor Alice, som var for dårlig til bens til å komme seg opp den steile trappen til soverommene i andre etasje.
Hjerterom
Hytta er ikke stor, grunnflaten er på drøye 50 kvadratmeter. Under taket er det to soverom, her har vi fått laget nye, praktiske senger. I nyere tid er det også bygget et soveværelse med egen inngang på baksiden, forteller Sverre og Janne Hurum.
De har ofte overnattingsgjester, riktig mange av gangen faktisk – med ekstra-madrasser og luftmadrasser kommer man langt. De fleste måltidene inntas ute, enten under den overbygde verandaen eller rundt langbordet på den store terrassen med glassvegger for å holde vinden vekk. Det friske havet tjener som dusj, morgenbad er obligatorisk for store og små: Ingen frokost uten en dukkert, også denne tradisjonen holder Sverre og Janne i hevd.
Nytt og gammelt
Møblene er en harmonisk blanding av gammelt og nytt. Janne Hurum har vært opptatt av å holde stilen enkel og ikke nedlesse den sparsomme plassen med nips og antikviteter. Tvert imot har hun tilført det gamle noen moderne, stramme elementer som kontrast – blant annet Marimekko-blomsten og det røde pappelinateppet i kjøkkenet. I soverommene står gamle barnemøbler etter Sverres mor, nattkjolene etter oldemor Alice henger vakkert til pynt. Spisebordet i stua har alltid stått der, mener Sverre – til gjengjeld er Bestlitelampene og sofagruppen fra Hødnebø av nyere dato, men i klassisk stil. Det nye kjøkkenet er fra IKEA, og passer perfekt til de gamle omgivelsene. Vannet pumpes opp fra en brønn på nabotomta, og toalettløsningen er en vanlig snurredass.
Da og nå
Mye har skjedd med det lille øysamfunnet i de 56 årene det har gått siden Sverre tok sin første obligatoriske morgendukkert i Langesundsfjorden. Den gang var det bare noen få som hadde telefon, og familien måtte over til en gård på naboøya for å ringe. Eyolf og koggen hans som fraktet matvarer fra kolonialbutikken på fastlandet til både hyttefolk og fastboende, er historie – for lille Sverre var det et eventyr å få sitte på med ham i blant. Nesten like stort som å dra ut til havs for å fange makrell med fiskeren Strand i nabohuset. I dag er det ikke mange fastboende tilbake på Arøyene, og enda færre lever av kystfiske. Maten må man handle selv, hos Spar eller Meny. Sommergjestene er på nett døgnet rundt, kogg er nærmest for museumsgjenstand å regne – og Tones pikeværelse er blitt vinlager og vaskerom.
Men skipene seiler fortsatt forbi – store og majestetiske, med losbåten på slep. Og nå er det Sverre som sitter i hytteveggen og ser dem komme og gå.
