Nå Leser
En tro kopi

En tro kopi

  • De fant inspirasjon på Maihaugen.

+4
View Gallery

Tekst og foto: Arve Henriksen

Både Espen Askeladd og Ivo Caprino ville nok ha funnet seg godt til rette på tunet på Vamsætra ved foten av Valdresflya på Beitostølen. Her har Ellen og Terje Vamsæter fra Holter i Nannestad skapt et nærmest museumsaktig tun av bygninger, som rommer familien på fire. Og inspirasjonen til den håndlaftede hovedbygningen har de like godt hentet fra Maihaugen på Lillehammer, som har landets største samling av eldre trehus fra Gudbrandsdalen.

– Da vi begynte planleggingen av hyttekjøpet i 2001 var vi fast bestemt på at vi ønsket oss en høystandardhytte, med vei, vann og strøm. Men likevel mente vi det måtte være mulig å gjenskape litt av den gamle hyttefølelsen ved å bygge en gammeldags hytte utseendemessig, sier Terje Vamsæter.

 

Tapte budkamp

På Lemonsjø fant de en hytte de likte, men tapte budrunden. I etterkant fikk de nyss om at originalen befant seg på Lillehammer museum på Maihaugen.

Lykrestua var det første huset museumsmannen Anders Sandvig kjøpte i 1894 på sin oppkjøpsferd av gamle trehus fra Gudbrandsdalen. Denne ramloftstua utgjør i dag selve spydspissen i de Sandvigske Samlinger på Maihaugen.



– Vi hadde lest litt om de Sandvigske samlinger. Etter at vi først hadde sett dette huset på Lemonsjø, dro vi til Maihaugen. Vi falt veldig for det vi fikk se. Senere fikk vi tilsendt tegninger av bygget fra en konservator ved museet, forteller Vamsæter.



Året etter sto 89 kvadratmeter med åttetommers furustokker på to plan ferdig, tilnærmet lik originalen. Dog med noen justeringer. For litt juksing må da tross alt være tillatt.

– Det som er litt spesielt med den originale Lykrestua er de spesielle vinduene i blyglass. Det hadde sikkert vært gromt det, men det ble ikke så praktisk. De er nesten umulig å se ut av. Det er jo litt koselig å kunne se ut også da, sier ektemannen.

 

Klatring

Og akkurat ordet «ut» er et stikkord som gjør hytta til familien Vamsæter en anelse utradisjonell ut ifra dagens standard. For der beboerne i nabohyttene kan tusle til sengs både tørrskodd og varm om beina når Lukkøye lokker, har barna Kristen og Sverre vokst opp med at sengetid betyr lue, votter og noe varmt på beina.

– Da jeg kom opp hit første gang husker jeg det som litt rart, det virket liksom så unødvendig sammenlignet med hvordan vi hadde det hjemme. Kunne vi ikke bare hatt en trapp inne slik alle andre hadde. Men du venner deg jo til det, etterhvert setter du pris på at det er litt variasjon, sier eldstesønnen Kristen på 16.

Han innehar i dag rommet som fra Sandvigs tid ble kalt jomfruburet. Mens familien bodde i hovedetasjen ble ofte gjester og ungdommen henvist til ramloftet. For når du bygger en kopi av en husmannsstue fra 1764, så gjelder det å være tro mot grunnideen. Om så det innebærer at du må ut, for å komme deg inn under dynen. Soverommene ligger nemlig i andre etasje, kun med tilførsel via en bråbratt hønsetrapp, som de altså må ut for å kunne klatre opp.

 

Nesetippen innover

– Det er bare friskt at vi må ut når vi skal legge oss. Så har vi hatt mange fine samtaler med ungene oppe på svalgangen, hvor vi har sett på stjernehimmelen og oppsummert dagen, før vi legger oss, sier Ellen Vamsæter.

Trappen som fører opp til ramloftet får selv Trollstigen til å blekne. Ungene har derfor lært seg at trappen, den forseres med nesetippen vendt innover. Til nå er det kun mor i huset som kan skryte på seg et trappefall. Siden har også hun vendt nesetippen riktig vei.

– Jeg synes det er ekstra hyggelig at trappen er hentet fra gården hvor jeg selv er vokst opp. Den brukte pappa da han var liten. Den er fryktelig bratt og lite praktisk, samtidig som den er litt slitt og har litt søkk i trinnene, men den har mye sjarm, sier Ellen.

På vinterstid kan litt snøføyk gjøre trappen ekstra utfordrende.

– Da kan det være litt glatt med slippers eller tøfler, humrer ektemannen.

På Beitostølen er mange av hyttene som er reist forholdsvis like hverandre. Da hytta til familien Vamsæter sto ferdig benyttet mange forbipasserende på Beitostølen anledningen til å stikke bortom, nysgjerrigheten ble for stor.

– Det er mange som har vært innom for å spørre hvor gammel den er. Folk tror hytta er kjempegammel. Da føler jeg at vi har truffet litt med intensjonen vår, sier Terje Vamsæter.

Les også

Utskjæringene, den åpne grua i stuen, rominndelingen, svalgangen, selv pipa er identisk med originalen.

– I gamle dager brukte man ikke blekk mellom overgangen mellom pipe og tak. Derfor ble pipa bygget utover fra bunn, slik at når det regnet, så skulle det ikke renne ned på taket. Det er jeg glad vi klarte å få til, sier Vamsæter.

 

Svalt oppholdssted

Kona er mest fornøyd med svalgangen.

– Den er veldig praktisk siden du kan sette fra deg fjellsko ute, uten at de blir våte, og det gir en beskyttelse fra været. I tillegg til været, så ble nok svalgangene også laget for at gårdsfolket skulle kunne sitte litt svalt om sommeren.

– I tillegg beskytter den vinduene for slitasje, sier hun.

Generelt er ikke Holterfamilien plagsomt opptatt av å male. Derfor gikk turen til nærmeste apotek da hytta skulle fargelegges. Valget falt på jernvitriol.

– I fjellet ser vi ofte gamle løer eller koier, som aldri har vært malt. Men de står fortsatt, så lenge taket er tett og treverket får puste. Særlig på solsidene har hytta blitt ganske brun, fordi solen trekker ut tjæren i stokkene. Men på de to andre sidene, som ikke har fått så mye sol, har stokkene blitt mer sølvgrå.  Hvordan det blir til syvende og sist, det er vi spent på, sier ektemannen.

Mens hovedhytta er reist av snekkere, har stabburet fra 1850, og ei løe, som fungerer som soverom blitt reist av husbonden selv.

– At hytta vår har røtter er viktig for oss, det var et stort pluss. Selv om en utvendig trapp kanskje ikke er så praktisk, så er den likevel med og gir oss den riktige hyttefølelsen, sier ekteparet.

Hva er din reaksjon?
Forelsket
0
Ikke sikker
0
Liker
0
Supert
0
Tullete
0
© 2019 HYTTEMAGASINET. ALLE RETTIGHETER RESERVERES.
Bla til toppen