+11 
Tekst og foto: Arve Henriksen
Lierne kommune har mye de kan skryte av. Herfra kommer OL-vinner Frode Estil, dette er hjemplassen for Li-lefsa og for rypejegere er kommunens mange fjellpartier et eldorado. Likevel er det kanskje bjørnepopulasjonen som får mest oppmerksomhet, i alle fall i media, når den firbeinte ulldotten har vært på ferde i en eller annen saueflokk.
– Det er ingen tvil om at det er mye bjørn her. Ikke langt unna hytta ligger det et bjørnehi. Vi har likevel aldri sett bjørn i de årene vi har vært her oppe, men vi kjenner ofte lukten av den.
Det sier Arnstein Seem. 11 år er gått siden familien på fire, Arnstein (42), Kathrin (47) og de to døtrene (16 og 17) inntok det de luksuriøst nok kaller «Seem Mountain Resort». I en travel hverdag som eier av et større rørleggerfirma har hytta på 130 kvadratmeter i vannkanten ved Kvesjøen i Lierne blitt et viktig sted for å oppnå roligere hverdagspuls.
Bjørnefrykt har aldri vært noe stort tema
– Da ungene var mindre og de løp mellom hyttene her, tok vi en prat med dem hva de skulle gjøre hvis det skulle dukke opp en bjørn. Da skulle de banke på nærmeste hytte som de visste det var folk i. Så ja, vi har det i bakhodet, men vi er ikke redd, sier Kathrin.
Bjørneekskrementer og raserte maurtuer i området er synlige tegn på at den velvoksne karen har vært i området. Tall fra Rovdata viser at det i fjor ble påvist minimum 136 brunbjørner i Norge ved hjelp av DNA-analyser, 32 av disse befant seg i Nord-Trøndelag. Lierne er ett av hovedområdene for hunnbjørn i Norge.
– Det er ikke sånn at vi lar være å dra på tur i frykt for å treffe på bjørn. Sjansen på å treffe på den er vel som å vinne i lotto. Folk ferdes veldig mye oppi området her. Det handler bare om å lage litt lyd, bjørnen er mer redd for oss enn omvendt, sier Kathrin.
Det nærmeste hun kommer bjørn i hverdagen er derfor svigerfar, Bjørn Seem. Den firbente og langt farligere versjonen har hun fortsatt til gode å se.
Kunne ikke hatt båt
Når du bygger hytte i fjellet er flo og fjære det siste du trenger å bekymre deg for. Og nettopp det var litt av grunnen til at Arnstein Seem ikke ønsket seg hytte ved sjøen. Derfor endte de opp i fjellkommunen helt inntil svenskegrensen.
– Jeg kan være ganske distré og stresset til tider. Jeg har aldri kræsjet med bil, men derimot har jeg dratt med meg et par dieselpumper og fylt bensin på dieseltanken mange ganger. Dette med forskjellen på flo og fjære hadde jeg derfor ikke noe forhold til, så det hadde garantert blitt for mye å tenke på, sier Arnstein Seem.
Med to båter i husholdningen ville konsekvensene med stor forskjell på flo og fjære blitt store.
– Du kan være sikker på at jeg hadde bundet fast båten til brygga, uten å tenke på fjæra sjø, og funnet båtene hengende opp ned, sier han lattermild.
Elsker vannski
Kona Kathrin, som har vokst opp ved sjøen og gjerne kunne tenkt seg hytte ved saltvann, inngikk et kompromiss. Resultatet ble hytte i Slåttmyrvika, rett ved den store Kvesjøen. Dermed fikk hun rikelig anledning til å praktisere sin store lidenskap, vannskikjøring.
– Vi pleide ofte å dra opp i fjellet her på dagsturer på vinterstid før vi bestemte oss for å bygge. Vi har derfor alltid satt stor pris på landskapet og folkene her oppe. Dessuten er det ikke mer enn en times kjøring fra Grong, hvor vi bor, sier hun.
Kathrin tegnet hytta slik hun ville ha den. Tømmeret ble fraktet ned fra Hattfjelldal i Nordland, og satt sammen av det lokale snekkerfirmaet Kvetangen Sag.
– Vi skulle ha en hytte som vi kan bli gamle i, og som hadde plass til ungene, med fremtidige barnebarn. Selv om den skulle ha alle fasiliteter, blant annet med vannbåren varme i gulvet, skulle det være forskjell på hjemme og hytta. Derfor er takhøyden bevisst laget lavere, sier Kathrin, som til daglig jobber som lærer i Grong kommune.
I dag teller hytta fem soverom, inklusiv et anneks. I fjor sto også garasjen ferdig, med egen låvebro opp til annenetasjen.
– Foreløpig er dette lagringssted for scooteren, men vi ser jo for oss at vi kan ha selskaper her oppe, sier Arnstein.
– Akkurat denne låvebroen har vært Arnsteins store drøm i alle år, humrer kona.
Kona må ta av fisken
I de første årene tilbrakte hun og ungene mye tid på hytta i ferier, mens Arnstein jobbet. Som bedriftseier med 30 ansatte i Namsos og Trondheim blir det gjerne lange dager. Etter endt arbeidsdag kom han kjørende oppover.
– Hjemme ringer det alltid noen på døren som skal ha en rørbit eller noe annet. Familielivet er blitt mye roligere etter at vi fikk denne hytta. Her oppe har Arnstein fri og slapper av, sier Kathrin.
Sommerstid er derfor en tur ut på Kvesjøen god terapi for å senke skuldrene for familiefaren. Da kaster han gjerne ut fiskesnøret. I Kvesjøen står det ørret, røye, kanadarøye, lake, gjedde og harr. Nylig ble det dratt i land ei kanadarøye på tolv kilo, det er norgesrekord. Men skal det bli middagsmat av den slags for familien Seem, bør kona være i nærheten.
– He he, fisking er rekreasjon for Arnstein, men skulle han være så «uheldig» at det biter på, ja da må kjerringa i aksjon, humrer hun.
Arnstein føler for å forklare.
– Mark bruker jeg aldri, kun sluk. Jeg klarer ikke å ta i marken. Og jeg tar aldri fisken av kroken, det blir for slimete og ekkelt. Så biter det på, kjører jeg til land med fisken hengende på stangen. Så må Kathrin komme ut og ta den av. Er jeg alene, lar jeg enten være å fiske eller kutter tømmen, innrømmer han ubeskjedent.
Helt hjelpeløs er han dog ikke. Med unntak av oppsettet av tømmerkassen gjorde han det meste selv da hytta ble reist. Og som rørlegger er han vant til fysisk arbeid. I ungdommen spilte han dessuten i eliteserien i volleyball. Så noen feil må han da virkelig få lov til å ha.
Urgammel byggeskikk
For Arnstein var det viktig å gjør mest mulig selv da hytta ble bygget.
– Hytta er bygget etter slipplaftmetoden. Det er en urgammel byggeteknikk. Det innebærer at det ikke er tradisjonelle lafteknuter i hjørnene, sier han.
Steinen som kler både peis og pipeinnvending er hentet fra vannkanten nedenfor hytta. Mye av møblene er arvegods.
– Vi liker gamle ting, derfor er det litt stas å vite at vi blant annet har et stuebord og ei skuvseng som er laget av min morfar, sier Kathrin.
Rett bak hytta går traseen til det 42 kilometer lange Flyktningerennet, hvor løpere som Frode Estil og Petter Northug Jr. er fast inventar. Da er familien på plass. Om ikke akkurat i konkurranseklassen, så mer på supportersiden.
– Da har vi fast saftstasjon rett ved løypa. Da er alle ungene i hele hyttefeltet i aksjon, sier Katrin.
Lierne som vinterdestinasjon er nemlig, om mulig, enda mer forlokkende enn sommerstid. Med endeløse vidder er det en populær utfartskommune for hele fylket. Her er det også tilrettelagt med egne scootertraseer.
– Kathrin og ungene liker å gå på ski. Skal vi ut på en lengre tur, bruker vi scooter, ellers hadde det blitt for lenge å vente på meg, humrer Arnstein. Hver vinter må familien søke om scooterløyve for å kunne kjøre i faste løyper i fjellet.
– Da ungene var mindre pakket vi sleden med ski og akebrett og dro til fjells. Da kunne vi være oppi fjellet hele dagen, sier kona.
Hun fullroser Lierne kommune i måten de håndterer hyttefolket.
– En gang i året blir vi invitert på hyttemøte med kommunen. Da stiller ordføreren, og da får vi informasjon om hva som til enhver tid foregår i kommunen, i tillegg får vi tilsendt en egen informasjonsavis. Det setter vi stor pris på, sier hun. Blant de faste innslagene hyttefolket må få med seg, er friluftsteateret Pe Torsa. Et lokalt humorstykke hvor manus skrives fra år til år, og hvor det alltid dukker opp en kjendis. I fjor ble det solgt 7500 billetter. Blant kjendisene kan nevnes Harald Heide Steen Jr., Einar Gelius, Elsa Lystad og Kristen Gislefoss. Ingen vet hvem årets kjendis er før vedkommende plutselig åpenbarer seg.
