+13 
– Motivet fra Esefjorden er hyppig brukt av kunstnere, først IC Dahl, Thomas Fearnley og Hans Gude, før og rundt 1850, deretter av en ny gruppe kunstnere rundt århundreskiftet. De første var pionérer som var ute for å dokumentere landet vårt i all sin prakt, Esefjorden var nok da et naturlig stopp. At dette er blitt det mest malte motivet fra norsk natur stemmer godt, sier kunstekspert Gunnar Krogh-Hansen hos Blomqvist Kunsthandel AS.
Sverre Landmark har hørt historien før, han kan sin kunsthistorie. Og skulle han ha glemt det, blir han uansett minnet på det hver gang han ser ut av de store panoramavinduene på hytta i Dragsvik. Eller fra terrassen, hvor han ofte tilbringer natten under åpen himmel når været tillater det. Da er det bare få skritt ut til et morgenbad i den smaragdgrønne Sognefjorden.
Herfra ser han rett over mot sentrum av Balestrand. En liten grad eller to til høyre ligger altså Vindreken, fjellet som har fascinert mang en nasjonalromantisk kunstmaler.
Historisk dokumentasjon
– Det er jo en fjellrekke av Guds nåde. Dette var jo lenge før Instagram, så det var nok kunstnernes måte å minnes dette fantastiske stedet på, humrer han.
Fritidsboligen sto ferdig i 2010, fire år etter at planleggingen tok til.
For Landmark var en klassisk ferdighytte aldri noe alternativ. I stedet ble det bygget i massivt tre.
– Jeg vegrer meg for å kalle dette for hytte, jeg hadde en klar ambisjon om at dette skulle være et sted å bo på litt sikt. Enn så lenge kaller jeg det derfor vår bolig nummer to, sier han. Huset har da også to bad, er tilknyttet kommunal infrastruktur og bredbånd, så her kan det jobbes.
Rett over fjorden ligger fortsatt det lille rødmalte huset hvor hans bestefar vokste opp.
– Jeg vokste opp med å tilbringe mange ferier i Balestrand og Høyanger, hvor min mor er fra, som barn. Etter at jeg fylte 18 var jeg mye i Vest-Jotunheimen og Breheimen, og begynte for alvor å utforske fjellene rundt her. Da bodde jeg alltid hos min bestemor, sier han.
Mange år senere kom han over tomten som i dag huser den 140 kvadratmeter store fritidsboligen, tegnet av Diederik Advocaat Clausen hos Logg arkitekter. For Landmark var en klassisk ferdighytte aldri noe alternativ. I stedet ble det bygget i massivt tre.
I vår tid.
– Jeg var på jakt etter noe som viser at det er bygget i vår tid, med vår tids uttrykk. Samtidig var det viktig at det skulle gli godt inn i terrenget og ta hensyn til husene rundt. Inspirasjonen rent arkitektonisk har derfor vært den gamle, tømrede sjøbua hos naboen, sier han.
Sine 140 kvadratmeter til tross, bygget er ikke lett å se fra sjøen.
– Jeg er veldig fornøyd med hvordan bygget er lagt ned i terrenget, og hvordan det gir en tilhørighet og harmoni til stedets byggeskikk, sier han.
Bygget er kledd i jernvitrolbehandlet osp, mens skiferen på taket er hentet fra en gammel låve i sentrum. Fløyen med flatere tak er tekket med aluzink.
– Sjøbua, som har vært inspirasjonskilden, er trolig bygget på slutten av 1700-tallet. Når dette huset skal leses om 100 år, så skal man se at det hverken er bygget i sveitserstil eller er en kopi av noe gammelt. Det er et uttrykk fra vår tid, sier Landmark.
På motsatt side av fjorden ligger sveitservillaene, ofte omtalt som brura blant alle trebyggene på Vestlandet, som perler på ei snor. Her ligger også Kviknes hotell med sin etter hvert verdenskjente 80 meter brede fjordfasade, også den i sveitserstil.
Med band på fjorden
Hit kom også Keiser Wilhelm med sin fyrstelige keiseryacht «Hohenzollern», tett fulgt av en armada av andre skip. På det meste kunne det ligge mellom 25 og 30 skip rett utenfor Balestrand-. Hans fascinasjon for Balestrand startet etter at han kjøpte to naturmalerier fra nettopp Balestrand, av Hans Dahl, under en utstilling i Tyskland. I 23 år besøkte den Norgesvennlige keiseren bygda, for aller siste gang i 1914. Han lettet anker bare timer etter at skuddene i Sarajevo, som markerte starten på 1. verdenskrig, falt.
Bygget er kledd i jernvitrolbehandlet osp, mens skiferen på taket er hentet fra en gammel låve i sentrum. Fløyen med flatere tak er tekket med aluzink.
– Dette er jo et sted fullt av historie. Det er ganske fascinerende å tenke på at Keiser Wilhelm lå rett utenfor her med hele sin flåte. På det meste hadde han 230 mann om bord, til og med sitt eget band hadde han med seg, sier Landmark.
I dag er det helt andre farkoster som passerer forbi vinduene til Landmark. Hurtigbåten fra Flåm til Bergen suser forbi et par ganger om dagen, og en lang rekke cruiseskip glir majestetiske forbi – propp full av turister. Balestrand mangler dypvannskai, og er dermed forskånet fra masseturismen disse skipene fører med seg.
– Det er veldig flott å sitte inne når det er skikkelig drittvær ute. Når det er stormflo slår vannet over moloen her og vinden pisker mot vinduene. Det er en utrolig følelse, sier han.
Balestrand var også et stoppested for hans egen tippoldefar, presten Jonas Rein, en av Eidsvoll-fedrene. Turen fra Bergen til Eidsvoll gikk etappevis med mange overnattinger.
Pendler fra Oslo
– Da de kom til Balestrand overnattet de på det gamle gjestgiveriet rett over fjorden her, forløperen til det som i dag er Kviknes Hotell, sier han.
Til daglig er han bosatt i en leilighet i Oslo. Likevel reiser han så ofte han kan over til sitt barndomsrike, enten for å slappe av, eller for å jobbe. I tillegg til jobben som direktør for samfunn og plan i Aspelin Ramm Eiendom AS engasjerer han seg i lokalsamfunnet i Balestrand så ofte han kan. I 2016 holdt han 17. mai-talen i bygda.
Og stedet leverer så vel sommer som vinter, skal vi tro eieren.
– Påsken i Balestrand kan omfatte garnfiske i fjorden og hvitvin på terrassen, og skitur på høyfjellet. Samme dag, sier han.
Begge ungene, i dag på 17 og 19 år, bruker også «hytta» mye, og har sommerjobb i bygda.
– Da datteren min var fem år var det noen som kommenterte at det måtte da være langt å feriere helt her borte. Da svarte hun at man må kjøre så langt for å komme til et sted som er så fint, smiler han
