Liten hytte – store gleder

+7

View Gallery

Liten hytte – store gleder

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

11

_1180733_

Trolsk: Et hvitt teppe over skogbunnen og fyr på bålpannen gir en helt spesiell stemning. Skifertaket ble prikken over i’en.

Liten hytte – store gleder

_DSF0626_ok

Liten hytte – store gleder

_VA05354_ok

Hyggelig lag : Torsdagsklubben samlet rundt bordet. Pizza’n er fortært, og Jarl underholder med innøvde Beatles-låter. Her kan vi sitte lenge utover kvelden. De fleste har nådd pensjonsalderen og bryr seg lite om at noen av oss faktisk må på jobb dagen etter.

Liten hytte – store gleder

_VA08573_ok

Kortreist bålkos: Bålplassen like utenfor hytta benyttes mye. Å ta med seg en liten øl, fyre opp bålet og la tankene fly er veldig fint å kunne gjøre som et alternativ til tv-titting. Benkene er laget av tømmerstogg som er delt i to halve.

Liten hytte – store gleder

_VA08606

Detaljrikt: Interiøret er ikke akkurat som tatt ut av en moderne boligannonse. «Less is more» er det noe som heter. Her er det mer av det meste.

Liten hytte – store gleder

_VA08659_ok

Levegger: Bålplassen har fått levegger av ved fra trær som er felt på eiendommen. I bakgrunnen ser vi det nye kontorbygget, også dette med skifertak og bygget i samme stil som hytta.

Liten hytte – store gleder

_VA08675_ok

Hummer og kanari: En samling rariteter. Gamle oljekanner, bokser med artige etiketter og en «murer», den gamle ølflaska vår generasjon husker godt.

Liten hytte – store gleder

_VA08700

«Museum»: Det gamle roret på veggen ble selvlaget til ei seilsjekte. Taufenderne tilhører også den gamle båten. Her finner vi også min fars gamle grå tursekk, og skia på veggen er etter olderfar. Jeg kan huske at min bestefar en gang på påskeskitur brukte disse. Vedovnen fikk jeg av en kamerat da hytta var ferdig, men det har ikke blitt laget noe pipeløp til denne. Kanskje en dag.

Liten hytte – store gleder

_VA08702_ok

En glede å bruke: Bestefars gamle hoggjern har fått plass over høvelbenken. Dette er hyttas verktøy-avdeling. Det meste av verktøyet er jevnlig i bruk. Det er en spesiell glede å kunne benytte gammelt verktøy som har vært i familien i generasjoner. En liten samling bil- og motorsykkelskilt har fått plass over verktøyet.

Liten hytte – store gleder

_VA09178_ok

Jeg fant, jeg fant: Steintrappa og sittebenken foran hytta ble funnet i veikanten og fraktet hit ved hjelp av kamerat med liten kranbil.

Liten hytte – store gleder

_VA09203_ok

Verdt et blikk: Det innvendige taket ga retningen for stilen resten av hytta fikk. De rustne bølgeblikkplatene hadde tjent sin tid på en husmannsplass ved Lifjell. Nå er de lyssatt med spotlight, og er bokstavelig talt blitt et blikkfang.

Huset mitt er også lite, 70 m² uten loft, uten kjeller. En gang var det en hytte. Kjøpt for 35 år siden og bruksendret til hus. Beliggende i skogen like opp for seilerhytta i Viksfjord ved Larvik. Nesten 2 mål med lyng og furutrær, god plass til meg, fuglekassene, ekorn og nesten daglige rådyrbesøk.

Jeg hadde lyst til å bygge noe. Ikke så stort. Sånn ca. 15m² som kunne brukes til, tja. Jeg var til å begynne med ikke helt sikker, men jeg ville gjerne ha litt mer plass.

Jeg fikk en avtale med snekkerlinja på den videregående skolen om å sette opp et råbygg på 15m² på eiendommen. Elevene laget de fire veggene ferdig inne på skolen. Så ble de fraktet hit til meg og skrudd sammen. Bjelkelaget ble først lagt på tykke flate steiner jeg hadde plukket på tur, slike man gjorde det før da man ikke hadde noe annet enn naturstein å legge bunnstokker på. Takstoler kom på plass, og da takbord og papp var lagt på, vinket jeg farvel til elevene. Nå var resten av jobben min.

Gulv, dør, vinduer, isolere, panele… Et ambisiøst prosjekt, men du verden som jeg gledet meg til å ta fatt. Da isolasjon og dampsperre var på plass og jeg hadde fått lagt furugulvet, kom en nabo innom og lurte på om jeg var interessert i ei dør og to små Rørosvinduer for en tusenlapp. Jeg slo til, og skar hull til de smårutete vinduene.

Jeg merket fort at det å bygge fikk en egenverdi, selve prosessen ble det aller viktigste. Jeg gledet meg hver dag til å gå ut å snekre, og så aldri frem til å bli ferdig. Jeg hadde nylig fått en bok i gave som het «Jeg skal bare ut i boden en tur». Bak på boken står det følgende; «Hvem bryr seg om du egentlig trenger en bod? Bygg en for sjelefredens skyld. Du finner alltids noe å bruke den til».

Akkurat slik følte jeg det, og jeg ble mer og mer klar over at det jeg drev med her ute var å bygge meg et lite krypinn, en liten hytte. Mer hytte enn bod. Litt av begge kanskje, og litt verksted. Hytte, bod og verksted under 15m². Perfekt.

Interiøret planlegges.

Det innvendige miljøet begynte å ta form i hodet mitt. Det skulle helt klart stå et gammelt bord her. Et bord som kan brukes til arbeidsbord, tørkes av og dekkes på til samvær med gode venner. 6 gamle stoler hadde jeg. Etter bestefar arvet jeg mye gammelt verktøy fra barndommens feriehus i Arendal. Saker og ting fra båtbua hvor jeg som guttunge tilbrakte mye tid. Dette skulle nå få plass på veggene i den lille hytta. Jeg prøvde å få tak i brukt gammel plank for å få det til å se ut som bygget hadde stått der i hundre år. Nesten som en sjøbod ville jeg det skulle bli.

Noen venner av meg hadde nettop kjøpt en husmannsplass ved Lifjell, og de ville bytte ut de rustne bølgeblikkplatene på taket med torvtak. Jeg spurte om å få platene, og de ble montert innvendig som himling hos meg. Med noen spotlight opp mot taket fikk jeg akkurat den stemningen jeg ønsket.

Gammel plank til veggene greide jeg ikke å få tak i. Jeg visste om et lite sagbruk hvor jeg hadde sett mye materialer lagret utendørs. Jeg dro dit for å se om det kunne finnes bord som var grånet og værbitte. Jeg fant en liten stabel med uhøvlet lerk som var grovt skåret og hadde nydelig fargetone. Tykkelsen var ikke lik, ikke bredden heller. Det passet meg helt fint. Det var nok plank til de to gavlveggene. Jeg satte dem opp stående. De andre to veggene fikk ny liggende furupanel som ble beiset i en blanding av flere farger jeg hadde prøvestrøket på panelbiter. Det samme ble gjort på gulvet. Beis rett på trehvite gulvbord. De som har greie på det vil nok si at beisen må beskyttes med lakk, men jeg hadde en idé om at beisen skulle bli naturlig slitt bort der man tråkket mest.

Skifertaket på plass.

Jeg fikk en særdeles generøs gave av Stoneart i Larvik, en av mine nære kunder, da jeg fylte 60. De forærte skifertak til hele nybygget, inkludert en halv dags opplæring i hvordan legge skifer. Resten av taket la jeg selv. Skiferlegging er lett bare man følger enkle regler og gjør en riktig oppmåling og streking. Det ble utrolig fint.

Hytta ble utvendig beiset i Trebitt Tjærebrun beis, no 15, og vinduene ble malt bygderød.

Trapp hadde jeg ikke fått på plass ennå. Tanken var å få tak i en gammel steinhelle. En dag jeg kjørte i nabolaget fikk jeg se at det lå to tilhuggede portstolper sammen med annen stein i skogkanten. Jeg spurte eieren av tomta om jeg kunne få dem. Joda, det kunne jeg, og ved hjelp av en kamerats kranbil fikk vi fraktet disse hjem og med taljer dratt på plass foran døra. Den ene som trinn, den andre som sittebenk under vinduet.    

See Also

Hjerte-lungeredning

«Torsdagsklubben».

Det har vært mange samlinger i den lille hytta etter at den ble ferdig for fire år siden. Vi har dannet «torsdagsklubben», guttekamerater som møtes noen torsdager gjennom vinteren, til spekemat og pizzakvelder. Som regel er vi 5-6 rundt bordet, men rekorden er 9.

Jeg tenner mange stearinlys, og fyrer gjerne opp på bålplassen like utenfor for å sette stemningen før gutta kommer. Kanskje et glass rundt bålet før vi trekker inn. Her har vi også servert middag for familievenner, tilbredt ferdig i huset og bært ut. Det er noe med det lille rommet og den spesielle atmosfæren som oppstår blant alle disse gamle gjenstandene. Her lukter det godt, og folk trives her. Hytta har fått det gamle preget som jeg ønsket. Et lite museum med gjenstander fra familiens tidligere yrkesliv og bosteder. Små gjenstander som en metallboks med smidde spiker, bestefars gamle borvinne, masse høvler, brunbarka seil, mammas gamle skøyter, olderfars treski og mitt eget korkebelte til de første prøvende svømmetak for 60 år siden. På veggen henger også mange fine tenger og stemjern, filer og saker jeg stadig kan bruke. Å bruke det gamle verktøyet gir en spesiell glede. Etter bruk henges det tilbake på sin faste plass på veggen, og verktøyets historie har fått enda en linje skrevet inn.

Venner og naboer har kommet med ting s  om de synes passer inn. En kamerat fant et bilskilt på gata i Kina, det tok han med hjem for at det skulle få en plass på veggen min. Det begynner å bli vanskelig å finne veggplass. Det er kun ferdig slitte ting som får plass, ting som har en historie selv om jeg ikke alltid kjenner til den.

I boken «Hemmelige hytter» omtales mange små hytterom som gjennnom tidene er blitt bygget i skog og fjellheim. Boka er fornøyelig lesning og anbefales varmt.  Den lille hytta mi gir meg mye av samme gleden som boken beskriver. Marius som har skrevet boken, har besøkt nærmere 60 hemmelige hytter, og mener det finnes mange hundre slike små hytter rundt i vårt land. Hytter som er langt mindre enn mine 15 m². Min hytte er ikke så veldig hemmelig, men den skjuler skatter, og de som titter inn første gangen får en skikkelig overraskelse. 15m² kan inneholde mye, både av ting og følelser.

Hva er det som gjør at vi fascineres av disse små tilholdsstedene? Kan det være en voksen fortsettelse av hyttene vi bygde som barn, av kassebord og bøyde spiker vi måtte rette ut? Nå har vi råd og kunnskap til å bygge skikkelig, men drømmen kan være den samme. Det har blitt satt opp en mengde tretopphytter for utleie de siste årene. Hytteprodusentene merker økt etterspørsel etter småhytter. Rindalshytter har laget en småhytteserie på 15, 23 og 24 m² til under 200.000 kroner. Det er en grunn til dette her. Fortelles det andre historier i små hytter? På hytteveggen min henger et treskilt med innskripsjonen: «Eit lite bu er betre enn inkje».