• Knut Lillealtern er godt fornøyd med hytta. Hit drar han og kona så ofte som mulig.

  • Hytta ble forlenget med 60 cm og fikk et ekstra vindu på langveggen og arbeidsbenk.

  • Hytta oppleves som luftig og lys. Gjester er populære. Fra venstre Kari Lillealtern, Anne Katarina Cartfjord og Knut Lillealtern.

  • På køyerommet sover man i høyden. Egner seg stort sett for de yngste.

  • På plattingen er det en koselig liten sittegruppe. Fint å sitte her i le med en kaffekopp og følge med på fuglelivet.

  • Sammen med barnebarnet bygde Knut Lillealtern en dekorativ vegg av ved som samtidig fungerer som en levegg mot trekken.

  • Fuglehus og fuglebrett i trærne sørger for underholdning året rundt - så lenge det er mat.

  • På verandaen står bålpanna klar. Barnebarna elsker å grille pølser.

Lysthus blant furutrærne

Da arkitekt Knut Lillealtern solgte seg ut av familiehytta for å realisere egen hyttedrøm landet han på et ferdig prosjekt. Og ble storfornøyd! 

Å bygge nytt var likevel ikke mitt første valg. Den kjappeste måten å skaffe seg hytte på er via bruktmarkedet. Og vi begynte å lete der før det slo meg at det kanskje ville være bedre å bygge en generasjonshytte for de neste 50 årene, enn å kjøpe ei hytte som har stått i 50 år. Men jeg ville ikke tegne selv. Jeg har jo tegnet hytter både for andre og på papiret mange ganger for gøy, men også det tar tid. Vi hadde heller ingen tomt på hånden, så det måtte på plass først.  

Meldal er en kommune i Trøndelag. Meldal grenser i nord mot Orkdal, i øst mot Melhus og Midtre Gauldal, i sør mot Rennebu og i vest mot Rindal. Elva Orkla renner gjennom kommunen. 

Den gamle familiehytta lå litt over en times kjøring fra Trondheim, og den nye kunne ikke ligge så mye lengre unna. Via arkitekt-kontakter ble jeg tipset om en lokal hytteprodusent som utviklet nye, spennende hyttekonsepter. Et av dem skulle bygges i Resdalen som ligger i Meldal kommune i Trøndelag, ca. 1,5 time unna byen. Jeg tenkte at det måtte vi alle fall sjekke ut.


Grunneier med teft.

I pinsen for tre år siden tok vi turen dit. Fra Å i Meldalen er det ca. to mil langs grusveien oppover dalen. Og vi ble bare mer og mer entusiastiske etter hvert som vi kjørte innover. Da vi tippet det høyeste punktet så vi både Trollhetta og Snota; to av de høyeste toppene i Trollheimen. Og like før vi kom til hyttetomta passerte vi den idylliske setergrenda Vålåskaret, som er Norges første, fredete setergrend. 

Det var ikke noe tvil om at dette var et sted vi kunne finne roen. Resdalen er innfallsporten til Trollheimen og vi elsker å gå på tur året rundt. 

Vi hadde tre tomter i tankene da vi kjørte opp. Sånn sett er det en fordel å være arkitekt og orienteringsløper. Man skjønner hvordan hyttene bør ligge i terrenget og hvordan solforholdene er. Og vi så raskt at tomtene var bra. I følge reguleringsplanen går ikke tomtegrensene inn til hverandre. I stedet har grunneieren lagt inn en «buffersone» som han selv eier, og som gjør at det blir igjen en del vegetasjon mellom hyttene. Det sikrer mer naturpreg og at hyttene ligger spredt. 

Det tok ikke lang tid før vi fant ut hvilken tomt som var den beste, og fra første titt til vi sto med nøkkelen i hånda tok det 10 måneder. Ikke verst! Jeg er godt fornøyd, men så gjorde jeg også noe av arbeidet selv, blant annet søkeprosesser og slike ting. Det kan jeg! 


Hyttevalg.

For oss var lommeboka med på å bestemme størrelsen på hytta. Vi landet på «Lysthus» fra Rindalshytter og 64 effektive kvadratmeter. Dette er den minste modellen, som jeg til og med fikk satt mitt bumerke på. Er man arkitekt, så er man arkitekt. Vi valgte nemlig å forlenge hytta med 60 centimeter, for da fikk vi et funksjonelt vaske- og tørkerom sammen med badet. Hemsen ble også større, og på rommet vegg i vegg med badet, som vi kaller Lille-stua, fikk vi plassert inn et ekstra vindu. Der har jeg et arbeidsbord til kontorarbeid og legobygging for barnebarna. I tillegg ble soveromsdørene flyttet mot midten for å utnytte hovedrommet bedre. Disse grepene var ikke store, men de ga mye tilbake. Nå kan vi være tre generasjoner her samtidig. Vi har varme i gulvet på badet, og i skiferhellene i inngangspartiet. Ellers er det vokset furugulv. Det er varmt og mykt å gå på. Veggene er dekket med ubehandlet, lys gran. Vi skjønner ikke helt stilen med å beise hytteveggene mørke innvendig. Men vi er kanskje litt gammeldagse sånn.


Effektiv plass.

Hyttas hjerte er uten tvil oppholdsrommet med kjøkken, spiseplass, sofa og vedovn. Industridesigner Ole Petter Wullum har absolutt hatt lyset og naturen som mål da han tegnet «Lysthus». Vinduene på langveggene bidrar til at rommet utvides, og den sjenerøse takhøyden gir luft og rom over oss. Vi har valgt å møblere med små, lette møbler som enkelt kan flyttes rundt og tas med ut på terrassen. 

I tillegg til en hems med soveplass til tre er det to soverom. Det minste soverommet (ca.5,5 kvm) har fått kallenavnet «Køyerommet» Takket være takhøyden er det soveplass til fire uten at det føles trangt. På gulvet står en dobbel sovesofa, deretter kommer to køyer på hver sin vegg. Stigen sørger for at du kommer trygt opp, men jammen er det langt ned. Her elsker barnebarna å være. Og de minste bruker det hele tiden. Særlig på grunn av en hjemmesnekret klatrevegg.


Hjerte for naturen.

Vi er på hytta så å si hver helg. Vi er glade i å gå i fjellet, og som orienteringsløper legger jeg gjerne ut på nærturer. Vi liker hytta aller best fordi den er et kjempebra utgangspunkt for turer, både sommer og vinter. Herfra når vi de høyeste toppene i Trollheimen og sommerstid kan vi godt legge ut på vandring over flere dager og besøke en av turistforeningens hytter. Men det er også mange «nærtopper» å bestige. På vinteren tar vi på skiene rett utenfor hyttedøra. Derfor er vi glade for den ekstra plassen på badet som gjør at vi kan tørke klær og sko uten å snuble over det mens vi dusjer.

Resvannet er fint både å padle og bade i. Og en stor overraskelse var stranda som ligger like nedenfor hytta. Den er fylt med flate, små steiner og er perfekt å bade fra.  

Det er også hyggelig å følge med på alt fuglelivet. I bjørka rett utenfor plattingen henger fuglehus proppet med solsikkefrø. Og småfuglene surrer rundt som bier og henter frø. 

Trollheimen er kjent for sine furukjemper, og på tomta står det et majestetisk eksemplar. Den er nok ganske gammel, og vi synes den er vakker, derfor har den også fått rollen som hyttas høye beskytter.  

Stats read: 
135
Stats like: 
0