Min første båt: Ikke et vondt ord om den lille plastbaljen fra Ancas. Vi levde sammen i mange, mange år – Ancasen og jeg. Jeg vokste opp med den, jeg lærte litt om hvordan en båt oppfører seg i vannet og hvordan å håndtere motoren. Det var en 3-hester fra Evinrude, og det var kjærlighet ved første blikk. Den gangen var utenbordsmotorer ganske enkle greier, helt uten elektronikk av noe slag. Jeg elsket å «skru» – demontere bensintanken, inn og ut med tennplugger og om jeg var riktig dristig åpnet jeg forgasseren uten helt å vite hvorfor.
Om jeg var riktig dristig åpnet jeg forgasseren uten helt å vite hvorfor.
Båten tjente oss vel i mange år, men etter hvert ble det litt kjedelig for en guttunge at båten vår ikke hadde planende egenskaper, at den korte turen til Arendal tok 45 minutter. Jeg følte meg kort og godt ferdig med «førstegangstjenesten» og begynte å bearbeide far. Det tok tid, men det ga resultater. Det var høytid da vi hentet en Herwa 14.
Herwa 14 «Trim»: Den kostet 7500 kroner – mye penger den gangen. Jeg var stolt som en hane, og litt ydmyk. Jeg hadde fått det for meg at en trimaran var kule greier og hadde forsøkt å argumentere for en splitter ny Trifoil som var originalen. Men det ble en pent brukt Herwa i stedet – også den med tre foiler, men litt mindre kul mente jeg. Den hadde tålt 25 hk, og jeg kjente på en slags nedtur da det «bare» ble en 18-hester. Men det gikk fort – så mye fortere enn med Ancasen at det fort var glemt.
Dessverre var den såpass romslig at vi fikk plass til altfor mange mennesker ombord.
Og den hadde mange fortrinn, blant annet en slags forløper til selvlensing; banebrytende for oss som var dårlig vant. Dessuten var den romslig og svært stødig. Dessverre var den såpass romslig at vi fikk plass til altfor mange mennesker ombord. Jeg husker godt hvor kjipt det var å dra på holmetur med 8 mennesker ombord: Vi kom selvfølgelig aldri i plan med den følge at vi skjøv Tromøysund foran oss.
Etter hvert følte jeg også på hvor teit det var å måtte sitte bak, med hånden på motoren. Jeg sendte misunnelige blikk til alle med rattstyring, og det var de fleste. Det var tid for å tenke nytt. Igjen!
Seabird 900: For en tass som hadde kjørt en 3-hester og en 18-hester var denne båten en åpenbaring. Jeg tenkte aldri på dette som noe annet enn en kul, amerikansk greie: «Seabird» liksom. Hørtes bra ut. Så bra ut. Så forstod jeg ganske snart at dette egentlig var en båt fra finske Terhi, støpt i ABS-plast. OMC hadde kjøpt modellen og døpt den om. ABS-plasten var egentlig strålende. Den lot seg reparere hvis den fikk skrammer, ABS sprekker ikke som glassfiber.
Med en 50 hk Johnson på hekken gikk det unna!
Med en 50 hk Johnson på hekken gikk det unna, og endelig var vi kvitt problemet med at den ikke kunne håndtere flere personer ombord.
Dette var også båten som ga oss utvidet aksjonsradius. Plutselig oppdaget vi helt nye steder på vår del av kyststripen. Vi kom oss til Lyngør, helt utenkelig tidligere.
Sessa 20 Key Largo: Jeg var ikke den første, og i hvert fall ikke den siste, som ble smittet av «2-fots-syken». Lysten på større og kraftigere båt hadde ligget latent hos meg lenge, men verken økonomi eller omstendigheter hadde gjort det aktuelt. Så når valget falt på en italiensk-bygget Sessa var det delvis et resultat av et følt behov, men like mye en følge av et ønske om endelig å ha noe vi kunne være bekjent av. Forfengelighet er rare greier…
Da valget falt på en italiensk-bygget Sessa var det delvis et resultat av et følt behov, men like mye en følge av et ønske om endelig å ha noe vi kunne være bekjent av.
Det kunne, og burde kanskje, vært en båt fra en norsk leverandør, men jeg likte linjene – og ikke minst: Jeg likte selgeren. Med 115 hk på hekken ble det bra skyv, og da vi etter hvert valgte enda noe nytt var det først og fremst fordi alle som IKKE satt bak vindskjermen hatet høy fart i åpen sjø: Hastighet, store bølger og vind viste seg å være en dårlig kombinasjon.
Sessa 21 Islamorada: Vi var ferdige med skjærgårds–jeepen fra Sessa, en strålende båt som dessverre ikke falt helt i smak hos den kvinnelige delen av passasjerene. Dermed gikk vi for en båt med overbygg, kalesje og sågar en liten «lugar» i baugen. Også denne italieneren var designmessig helt på høyden. Derimot var den helt opplagt undermotorisert: En 100 hk Yamaha var litt for pinglete til å yte båten rettferdighet. Den var for liten som en bobåt, den var for stor for motoren.
En 115 hk Yamaha var litt for pinlgete til å yte båten rettferdighet.
Dermed: Vi bodde aldri i den, den slet litt med mange ombord, og vi måtte se oss om etter noe større.
Windy 23 FC: Endelig følte jeg at vi var der vi burde være – du har liksom ikke eid en skikkelig båt før du har eid en Windy, tenkte jeg. Og det skal han ha, Jan Herman Linge, han tegnet nydelige båter med sjøegenskaper i eliteklassen.
Vi kjøpte den brukt, men den var i godt hold. Endelig inboard-motor med gromlyd, endelig en båt som tålte alt – fra høy sjø til mange personer ombord. Toalett i front (som aldri ble brukt).
Som familiefar var jeg sikker på at dette kom til å bli en suksess for våre to sønner.
Som familiefar var jeg sikker på at dette kom til å bli en suksess for våre to sønner. Men ikke helt: Eldstemann søkte som regel inn under dekk med et Donald. Uinteressert i å se, uinteressert i å styre båt.
Min bedre halvdel kommer fra en båtfamilie som hadde brukt de fleste sommerferiene på sjøen. Hun følte seg ferdig med det, men var lojal nok til å la meg leve ut mine lyster.
Askeladden 435: Så var vi endelig kurert for 2-fots-syken, og det var slutt på forfengelighet og barnslige lyster. Fornuften innhentet oss med en Askeladden 435. Det var i denne perioden vi gjorde to bomkjøp: En Lyngør 15 viste seg helt å mangle egenskaper på sjøen, mens en Fun 3 var morsom men altfor liten for våre behov.
Askeladden var slett ikke kul, den var ikke av de raskeste men den var nyttig.
Vi kvittet oss med Windyen: Det hadde vært gode år, men også med utfordringer. Den måtte på kranbil, den skulle i opplag og sommeren føltes altfor kort. Og så denne følelsen av å MÅTTE på sjøen hvis været tillot det: Tror de fleste har følt på det: Når vi har så dyr båt må vi jaggu bruke den…
På 60-tallet var min første ordentlige båt en Herwa 14. Flere tiår senere er ungdommens første møte med sjøen en Askeladden som de ikke kan kjøre før de er 16 år gamle. Heldigvis stilles det strengere krav til ferdsel på sjøen, og mange tar båtførerprøven. Askeladden var slett ikke kul, den var ikke av de raskeste men den var nyttig. Den var fantastisk å fiske fra, den var praktisk å frakte varer i og den hadde plass til akkurat passe mange personer på holmetur.
Pioner 235: Ringen er på mange måter sluttet. Min første opplevelse på sjøen var i en jolle fra ancas. I dag er det en Pioner 235 som hjelper de yngste å lære om båtlivet.
