+9 
Sommerdagen er helt sånn som i Inger Hagerups dikt om «Hav og himmel kinn mot kinn. Motortøff og sønnavind. Måkereir og terneskrik. Hvite hus i hver en vik.»
Hos søstrene Oeding er luksus et enklere liv. Havutsikt fra alle rom, solvarme svaberg, roser i hagen og persille i kjøkkenhagen, soltørket sengetøy, og at de kan fiske middagen fra brygga. Da er det helt greit med utedo og dusj i kjelleren.
– Skuldrene senker seg med en gang jeg går i land på brygga, sier Beate. Både hun og storesøster Kirsten bor med sine familier i Bærum.
– Det første jeg ser når jeg åpner øyene om morgenen, er sjøen. Fra senga i soverommet Jomfruburet, ser vi ut mot Fiskeskjær og horisonten, og fra Mellomrommet er det Lyngørsundet og horisonten mot Risør, forteller Kirsten.
Begge innrømmer at det blir en del glaning fra forbipasserende i snekker og småbåter. Sånn er det å bo midt i skipsledens Karl Johan i juli. Kanskje er det de håndmalte blomstene som vekker nysgjerrigheten. For den røde bua ytterst på brygga har dørene på vid gap, og der myldrer det av fargerike sommerblomster som moren malte.
Fristed i fjæra
Huset med de grønnmalte karmene ved siden av et bjørketre som vokser helt i sjøkanten, står vennlig og venter på «folket sitt». Så fort det våres, åpnes vinduene. Dyner luftes og de første blomstene settes i krukker. Vimpelen heises.
Huset heter Vinga.
– Det var noe med Vinga fyr utenfor Gøteborg og Evert Taube, sier søstrene som var på båtturer langs svenskekysten da de var små. Det var før foreldrene kjøpte stedet fra 1884 på Steinsøya i Lyngør, forklarer Kirsten.
– Så er det noe med uteplassen der vi har oversikt over hele havna i tre innløp. Det er som å sitte på en ving. Dermed ble det til Vinga, sier Beate og føyer til at trappa foran huset er det mest populære stedet. Der kommer solen først, og vi sitter der med kaffekoppen etter morgenbadet og har «full kontroll» over båttrafikken.
Selv om søstrene ikke ferierte i eget hus på Lyngør før de var godt oppe i tenårene, har de alltid hatt et forhold til stedet. De lærte å svømme, ro og fiske krabber her.
– Farmor er født rett over på den andre øya som heter Odden. Onkelen og tanten vår hadde dessuten sommerhus her da vi var små. Nå er det fetteren vår som bor der.
Har bevart husets sjel
At foreldrene fikk kjøpt huset, kaller de et lykketreff. Det skjedde sommeren 1978, etter at de hadde sett på andre eiendommer i området.
– Det var lukket budrunde og mor og far la inn et bud. Og tenk så fikk de det! Jeg var med første gang, og husker et hav av ville tulipaner i hagen. Men det så helt forferdelig ut inne. Det hadde ikke bodd folk der på lenge og huset var forfalt. Nesten litt spøkelsesaktig, minnes Kirsten og Beate. De forteller at foreldrene har gjort det meste av renoveringen, bortsett fra å legge nytt tak.
– De bevarte det som lot seg bevare. Restaurerte vinduene og plukket ut hvert enkelt vindusglass for å kunne reparere og male rammene. Så satte de glassene inn igjen. Det er mer liv i gamle glass som «skjelver» når du ser ut, forteller Kirsten og peker på vinduet mot vannet. Vi har forflyttet oss inn i den ene av to stuer, og omgitt av antikke møbler, skippertapet og klenodier, får vi servert te og sitronkake.
– Mor, som var opptatt av interiør, fant tilbake til de opprinnelige fargene bak tapetet. Huset er alt annet enn sommerhvitt, men har mørke originale farger. Et lite soverom kalles «Blåkammers» på grunn av den gamle blåblomstrete tapeten på veggene.
Snakk sammen – unngå konflikter
Beate og Kirsten overtok huset etter at foreldrene var døde. Det er den 7. sommeren de ferierer her med sine egne familier.
– Snakk sammen om alt som kan skape konflikt, om alt fra hvordan dere skal pusse opp og innrede, til hvem som skal ha hvilke uker. Sa mor og far. Og sånn har det blitt.
Resultatet er at søstrene har latt huset være mest mulig slik det var. De deler kostnader og tar felles beslutninger.
– Mor var kunstutdannet og opptatt av interiør. Derfor ser det ut som det gjør, nikker søstrene i retning vegger dekket av bilder og malerier. Blant annet to akvareller av seilskuter fra Lyngør og Tvedestrand som moren malte etter originaler.
– Vi liker å ha det slik, vi er vel blitt litt som foreldrene våre, smiler de. Men vi er åpne for forandring!
Boxeren Aja begynner å bli utålmodig og den forventningsfulle viftingen med halen, kan bety at hun er klar for et bad. Vi går ned på brygga, videre inn i bua, setter oss ned. Nærmere sjøen kommer du ikke. Det lukter tjære og en blanding av salt og tang. Her er det godt å bare være, uten å si noe. Det er så mye å se på.
Beate: For meg er Lyngør det beste stedet å feriere. Jeg ser aldri på TV når jeg er her. Ærfuglene svømmer forbi med nyfødte unger på slep. Svalene kvitrer og flyr rundt oss og båtlivet er heftig. Det er sjelden vi hører knirkingen av åretak, men det er stadig noen i kajakk som padler forbi.
Kirsten: Morgenbadet er daglig rituale, uansett vær. Jeg kan ligge i sengen og glede meg til dukkerten.
På de beste dagene er det helt sånn som i Tove Janssons «Sommerboken». Den som handler om Sophia og farmoren som tilbringer sommeren på en vakker øy i skjærgården: «Det var en tidlig, meget varm morgen i juli, og det hadde regnet om natten. det nakne svaberget dampet, men mosen og kløftene var dyngende våte, og alle fargene var blitt dypere. Nedenfor verandaen var plantene en regnskog, ennå i morgenskygge.»
Får med oss tre årstider
Beate og Kirsten byttes på å «åpne» huset. Det gjør de omtrent samtidig med at trekkfuglene kommer tilbake. Når tjelden står der med sitt oransje nebb og tripper med like fargerike føtter på svaberget, legger den gule familiebåten til brygga. Når de vinterstenger, har de fått med seg tre årstider som begynner med påskeliljer og ville tulipaner i hagen, den deilige sommeren med badeliv og lange utemåltider, sensommeren med store, svarte bjørnebær, og lyngen som lyser rosa på holmene. Under årets siste besøk er bladene på trærne blitt gule og de har gjerne fått med seg en høststorm.
Hver årstid har sin sjarm. Selv om sommeren er favoritten for en som elsker å bade, er det fint å ligge i sengen og høre havet buldre i skjæra når det blåser opp i september.
Kirstens to barn, Kjersti og Martin elsker å være på «Vinga». Det var her de lærte å svømme, og kunne ligge på magen i timevis og fiske småkrabber.
Nå blir det en ny generasjon som føler tilhørighet til stedet, og det var mor og fars intensjon.
Liker øyfølelsen
Beate: Jeg liker følelsen av å leve på en øy. Være så nær sjøen. Når vi først er her, kan det gå mange dager uten at vi drar til fastlandet. Men en tur til Risør i båt hvis været er fint, hører med.
Kirsten: Så har vi en liten hage med tusenfryd i plenen og ballasttulipaner som blomstrer i mai. De kalles ballastblomster fordi løkene fulgte med seilskutene på returen fra kontinentet. Så har vi urtebed rett utenfor kjøkkenet, med salvie, oregano, timian, sitrontimian, estragon, mynte og sitronmelisse.
Det går for øvrig rykter om at noen av de fastboende går på persilleslang i hagen etter at søstrene har stengt huset for vinteren…
Med tiden har interessen for roser blomstret og nå har vi 19 forskjellige sorter.
Foran huset duver revebjellene i ettermiddagsbrisen og kaprifolen strekker seg utover fjellet. Buegangen inn til hagen er dekket av eføy. Men drømmen er at rosen New Dawn og klematisen skal slåss om plassen.
Den vesle hagen har et plommetre og er dessuten alltid i le for vinden som blåser ofte.
Beate: Vi finner alltid på noe når vi er her, dessuten er vi så glad i å lage mat. Mye handler om hva vi skal ha til middag, det planlegger vi mens vi spiser frokost! Guttene fisker og vi har store ambisjoner om sjømat, men det er ikke alltid fiskelykken slår til. Da blir det kanskje kylling på utegrillen, med en saftig salat.
Og «guttene» er Kirsten og Beates menn, henholdsvis Øyvind Mathiassen og Anders Haram. De har vært tilstede under intervjuet, men var enige om at søstrene fikk ta seg av snakkingen.
— Far lærte å fiske hummer og fikk tips av lokale fiskere om hvor han skulle sette teiner. Foreløpig har vi ikke begynt med hummerfiske, men vi setter krabbeteiner og baker loff. Det er en fin avslutning på årets sesong. Likevel er det vemodig å ta ned vimpelen for siste gang, rydde inn utemøbler og stenge huset. Men om et halvt år blir det liv igjen!
