+11 
Tekst: Lene Hval Fossan Foto: Vidar Askland
Lite visste vel det lille, beskjedne sørlandshuset hva som ventet da Thomas, for snart sju år siden, troppet opp på visning. Siden 1764 hadde det stått der, hvitt og vakkert, tittet frem bak stokkroser og klematisportal og aldri gjort noe særlig ut av seg. Selvfølgelig hadde det blitt oppgradert i løpet av alle disse årene. Bad var lagt inn, tak og vegger skiftet alt ettersom vedlikehold og moteluner hadde krevd sitt, men det var fremdeles et sørlandshus. Litt stille og lavmælt som sørlandshus flest, med nips i vinduskarmen, prydpeis og sarte blondegardiner. Det var før Thomas fikk øynene opp for det.
Egentlig var han, kona Elisabeth og de to barna Sebastian (18) og Helene (15) på lunsj hos et vennepar litt lengre opp i veien, da Thomas oppdaget visningsskiltet. Han tok en rask avstikker ned og avtalte visning før han vendte tilbake til selskapet. Midt i lunsjen hadde han funnet selve drømmestedet, og ikke minst, det perfekte kompromiss og mulige løsning på familiens lille hyttenøtt.
Vellykket kompromiss
– Ironisk nok var vi jo ikke engang på hyttejakt, forklarer Thomas. – Vi hadde slått oss til ro med at våre ønsker ikke lot seg forene. Elisabeths definisjon på sommersted var barndomssomrene hun tilbrakte på familiehytta i Gjeving, i sterk motsetning til min barndom i en komfortabel leilighet i Nice. Dette lille byhuset var på en måte kompromisset mellom drømmene våre: Litt by, litt land og masse liv i en kjent og kjær skjærgård. Ikke minst, med alt man trengte lett tilgjengelig.
Et par dager etter var familien Christensen fra Bærum, lykkelige eiere av 150kvm sørlandsidyll over to plan midt i hjertet av Risør. For Elisabeth viste seg å være minst like entusiastisk som Thomas:
– Jeg forelsket meg i det lille, hvite trehuset med en gang, forteller hun, – det var akkurat hva jeg så for meg! Og interiørentusiaster som paret er, bestemte de seg raskt for å innrede kun i hvitt og lyst. Noe som resulterte i at datteren Helene likegodt forærte dem en kritthvit, nokså kitchy porselenssvane med brukket hals … et funn fra et marked i nærheten.
Siden er ideen om bare hvite ting bare en av mange ideer og planer Thomas og Elisabeth har forkastet. For skal paret gi ett råd til andre «nybyggere» er det: ha alltid en plan. Husk bare at den kan, og bør, justeres underveis. Men en drøm har de vært tro mot hele veien: drømmen om Amerika.
Manhattan skyline på soverommet
Etter å ha bodd flere år i USA, er familien langt over middels opptatt av Amerika. Spesielt godt liker de den amerikanske dinerstilen fra 50-tallet. Dessuten har New York en direkte, om enn ikke helt åpenbar link til Risør, ifølge Thomas: nemlig sjøfart. New York er en sjøfartsby, som Risør er det. Ser du stort på det, og det gjør man jo gjerne på amerikansk, er det bare et verdenshav som skiller dem. Legger du ut i båt, vil du før eller siden ankomme Amerika. I mellomtiden kan det jo hjelpe å legge seg til utsikten av Manhattan skyline og ta seg en budweiser i dinersofaen. Eller drømme seg bort foran bildene av gamle New York harbour i trappegangen.
Så etter godt og vel 250 år som beskjeden sørlending, kan man vel si at det lille, hvite huset etter familiens inntog i 2007, har gjort amerikaner av seg. I hvert fall i sinn, bak det hvite panelet. Døra har fra dag én blitt satt på vid gap for venner og kjente. Popkunst og glade retroskilt pryder veggene og det arrangeres stadig barbeques the american way i den lille bakhagen. Kort sagt: Stars and stripes er all over the place. For det tok ikke lang tid før både prydpeis og blondegardiner forsvant. Inn kom pappa Karls milkshakemixer, egendesignet flytrallebar og gasskomfyr. Og setter du skikkelig sjøbein i Risør, og kommer i skade for å kikke inn gjennom et av de smårutetet vinduene på kjøkkenet til familien Christensen, er det fort gjort å tro at du har gått i land i feil havn.
– Really, are you sure this is Risør?
– Kontraster er gøy, sier Thomas, – det gjelder bare å få alt til å henge sammen.
Og er det noe den kreative familien i det hvite huset er gode på, er det det. Ikke bare har de forent by og land, verdensdeler, drømmer og stilretninger, her går både klatreroser og betongmøbler hånd i hånd. En glassvase kan like gjerne fylles med Pokemònfigurer og matchboxbiler som med prestekrager, og hvem har sagt at ikke mormors gamle duker trives utmerket mellom en futuristisk biopeis made in Holland og en stabel to hundre år gamle porselenstallerkener fra Staffordshire? Det gjelder å finne linker, se litt stort på det. Gjør man det åpner det seg et helt verdenshav av muligheter.
