Nå Leser
Stølsbygging ga helsegevinst

Stølsbygging ga helsegevinst

+10
View Gallery

Stølsdrift har i mange generasjoner vært en viktig del av gårdsdriften i Valdres. Ingen region i Nord-Europa kan vise til flere aktive støler enn nettopp her. Men i takt med at -melkeproduksjonen har gått ned på gårdene i Valdres, har også antall aktive støler blitt kraftig -redusert, viser tall fra Bioforsk.

På Krukbanken, drøye 15 km fra Fagernes ble stølsdriften lagt ned i 1989. Her hadde familien Bråten drevet stølsdrift siden 1918. I mange år sto derfor stølen til forfalls, helt til ekteparet Anne Marie og Tor Georg Bråten bestemte seg for at noe måtte gjøres. De hadde i mellomtiden overtatt familie-bruket Brøta i Ranheimsbygda i Nord–Aurdal kommune. Samtidig som de ønsket å bevare stølshistorien til hjemgården, ønsket de seg et sted for å kunne samle barn og barnebarn.

– I 2010 begynte vi å se om det var mulig å restaurere det gamle selet som sto her. Etter hvert som mannen min Tor begynte å rive, så han fort at det ikke var mye til håp. Det var ikke noe å ta vare på, forteller Anne Marie.

Det gamle selet fra krigsårene ble derfor revet for å gi plass til et nytt på samme sted.

Hjemme på gården tegnet de det som skulle bli det nye selet.

 


Tre selvbyggertips

1. Vurder totalkostnadene opp imot hva du kan leie inn av arbeidskraft. Ha en klar tidsplan, ikke bygg for stort.

2. Bruk lokale snekkere. Da er det lettere å gjøre endringer, og kommunikasjonen blir enklere.

3. Vær ikke redd for å tegne hytta på egen hånd. Da er det ofte enklere å tilpasse bygget til tomten. Få likevel fagfolk til å fintegne arbeidstegningene. Vær samtidig åpen for å gjøre endringer underveis.


 

Sol viktigst

– Førsteprioritet var sol. Jeg husker det var så stusslig å sitte i stua på det gamle selet, solen kom ikke dit før langt utpå ettermiddagen. Derfor var vi opptatt av at vi skulle tegne selet slik at vi hadde sol i alle rom fra den sto opp til den gikk ned, sier hun.

Som den møysommelige og nøkterne mannen Tor er, ble ingenting kastet eller gravd ned. Hver centimeter av de gamle bygningsmaterialene ble behørig kappet opp og senere brukt som ved. Samme år begynte de å grave ut tomten der et nytt sel skulle reises. 48 kvadratmeter skulle bli til 86, i tillegg til en hems på 32. I 2016 sto det nye selet ferdig, det tredje i rekken på -Krukbanken.

– Alt av reisverk og panel kommer fra egen skog. Tor hugget tømmeret og fikk skåret det på saga før vi fraktet det opp til stølen, sier hun.

Hyttefolk ynder å fremheve helse-effekten av å tilbringe tid på hytta. For Anne Marie ble byggingen av selet viktig i en vanskelig tid.

 

– Livet på stølen var nærmest førindustrielt. Knut Åstad Braaten


 

– Rundt juletider i 2013, samtidig som vi drev på med byggingen av selet, fikk jeg påvist brystkreft. Jeg var mye dårlig og fikk derfor ikke bidratt så mye det neste halvåret, forteller hun.

Sommeren 2014 var hun ferdig med behandlingen på Ullevål sykehus. I stedet for å roe ned for å hente krefter, reiste hun rett til fjells. For henne ble det den beste medisinen.

– Jeg hadde gitt Tor beskjed om at han ikke måtte begynne å legge shingel på taket før jeg var tilbake. Den skulle jeg bære opp og være med å legge. Og det løftet holdt han, sier hun.

 

En dags hvile

Dagen etter at hun kom hjem fra -sykehuset tok hun seg fri. Neste dag derimot, var det slutt på hvilen.

– Det var fortsatt sommer og det var godt å få være ute og få sol på kroppen. Jeg gikk opp og ned dette stillaset med shingel på skuldra til alt var oppe. For meg ble dette den beste rekreasjonen jeg kunne ha fått, sier Anne Marie. Da var hun 67 år gammel.

I løpet av sykehusoppholdet hadde hun fått seg en venninne fra Porsgrunn. Da de skulle hjem hadde damen fra Telemark allerede blitt tilbudt et -rekreasjonsopphold i hjemkommunen.

– Hun hadde blant annet fått tilbud om samtalegrupper, og skulle få lære seg ulike pusteøvelser. Jeg husker at hun spurte meg om jeg hadde blitt tilbudt det samme, forteller Anne Marie.

Den dagen hun sto på taket fikk hun mannen Tor til å sende venninnen noen bilder, som viste hvordan hun klatret opp og ned på taket med shingelpakkene på skuldra.

– Her er mitt tilbud om pusteøvelser, skrev jeg. Da triumferte jeg litt, humrer hun.

Da taket var lagt gikk hun i gang med beising av alt innvendig panel.

– Jeg smurte med meg niste og gikk ut i låven hjemme hver dag i tre uker. Der sto jeg og håndslipte og beiset tre og tre panelbord til langt på kveld, helt til Tor kom hjem fra stølen, minnes hun.

Les også

Arbeidsviljen og stå på viljen har hun arvet fra sin mor, Johanne Kolstad Åstad. Hun regnes i dag som Norges første kvinnelige hoppstjerne, med fire verdensrekorder i løpet av sin karriere.

– Mor hoppet ofte i Tveitabakken på Fagernes. Jeg drev også litt hopping sammen med guttene, men aldri her oppe. Ungene har derimot hoppet litt nedi liene her, sier Anne Marie.

 

Får tilbake buskap

Vegg i vegg med det nye selet har Anne Marie fått sitt eget bakstehus. Her baker og  steker hun både potetlefser, flatbrød og hardangerlefse. Ved siden av står det gamle fjøset. Neste sommer kommer det igjen buskap på stølen.

– Vi har avtalt med en lokal bonde i bygda at han skal få ha kyrne sine på beite på stølsjordet. Både for å unngå at landskapet gror igjen, men også fordi det er viktig å bevare historien til denne stølen, sier Ole Aastad Bråten.

Han og tvillingbroren Knut har begge hatt hjemmekontor på stølen under koronapandemien. Eldstemann Knut er daglig leder og festivalsjef for Jørn Hilme-stevnet, mens den én time yngre Ole er direktør for Valdresmusea. Begge er også norgesmestre i langeleik og selet har vært en yndet plass for felles øving.

– Stølsdriften her oppe representerer en interessant tid i norsk landbruks-historie, et slags skille mellom eldre og nyere driftsformer. Livet på stølen var nærmest førindustrielt, sier Knut.

Det fantes ikke strøm eller innlagt vann, alt ble gjort på gamlemåten.

– Bestemor melket for hånd, hun -separerte melken, hun laget gammelost, og hun satte rømme, forteller Knut. Her var det kvinnene som dominerte, mens mannfolka var hjemme på gården for å arbeide.

Først på 1930-tallet kom de første hyttene i området, ofte eid av vel-stående familier fra Oslo. Dette gjorde at det utviklet seg et helt spesielt- -avhengighetsforhold mellom hytte-eierne og stølsfolket.

– Det foregikk en del kjøp og salg på stølene. Samtidig var det et helt annet avhengighetsforhold mellom støls-folket og hytteeierne enn det er i dag. Hyttefolket trengte melk og fløte og hjelp av ymse slag, og vice versa. I tillegg var det en viss kulturell status å pleie omgang med disse folkene som kom fra en helt annen sosial klasse, sier Ole.

Begge tilbrakte mye av barndommen på stølen sammen med besteforeldrene Borghild og Kolbjørn Bråten.

– Vi var barn, men fikk være med å rydde i fjøset eller trille melken ned til melkerampen hvor den ble hentet av melkebilen. Vi deltok i slåtten, vi hentet inn dyra, og hjalp til der vi kunne. Og når vi kjedet oss, tok vi med gørrkimefangeren (fiskestangen) ned til tjernet. Det var egentlig mye to unge gutter kunne drive på med her på stølen, forteller de.

© 2019 HYTTEMAGASINET. ALLE RETTIGHETER RESERVERES.
Bla til toppen