+12 
Tekst: Kine Gleditsch Foto: Vidar Askland
– Nordhimmelen er helt bortglemt, mange tenker ikke på hvor vakker den er, sier Cathrine Nygaard og titter ut av vinduet over kjøkkenbenken. – Men det er jo her vi har lyset lengst. Med en fantastisk morgensol og kveldssol.
Akkurat lyset ble nøye diskutert med arkitekten da hun og mannen Thomas Nygaard skulle bygge hytte på Gørbu i Hallingdal. De hadde sett mange hytter med flotte peiser i gavlveggen, og vinduer ved siden av. Noe sånt kunne de gjerne tenke seg. Men arkitekten var ikke enig; på fjellet er det mørkt om vinteren. Når dere vil se på peisen er det så mørkt at dere ikke vil se noe utsikt uansett. Dermed ble det peis på langveggen.
– Nå kjemper vi om plassen ved gavlveggen i stedet. Her kan vi sitte i den gamle gyngestolen og nyte utsikten mot fjellene i vest, uten å få en peis «midt i fleisen», forteller Cathrine.
Utsikten fra hytta er det lite å si på. Her er det fjell og fiskevann, skog og heier, myr og fjell i vakker og rolig forening. At hytta ligger som en liten konge på haugen gjør jo ikke utsikten noe dårligere heller. Nærmeste nabohytte ligger 50 meter borte. Men er nesten umulig å se. Det er ikke mange hytter i området. Det sørger beliggenheten midt i landskapsvernområdet for. Noen hytter skal det komme riktignok. Men noen hyttelandsby blir det aldri. Så mange er det ikke som setter opp hytte uten strøm og vann i våre dager. Selv om det ikke nødvendigvis var det Cathrine og Thomas lette etter heller.
– Vi er litt «hyttete» av oss begge to, liker å tusle rundt i joggebukser uten for mange mennesker rundt oss. Og som gamle speidere er vi ikke redd for å gjøre litt når vi først er på hytta. Thomas er dessuten ingeniør og liker å være litt kreativ og få tekniske ting til å funke. Så en hytte uten strøm og vann skremte ikke oss. Men at det ble her var et utrolig sammentreff.
Hytta lå på finn.no
Ekteparet hadde lett etter hytte flere streder, og fant for så vidt en Flå-hytte de likte i et nytt hyttefelt. Problemet var bare at de hadde en liten valp, og tanken på at han ikke kunne gå løs på hytta på grunn av alle veiene likte de dårlig. En vinterhelg fikk de låne en bitteliten hytte uten strøm og vann. Ja, nettopp. På Gørbu.
– Men det var så kaldt den helgen at jeg måtte snu på skituren på grunn av valpen. Da fikk jeg øye på en bitteliten bu på toppen av en fantastisk tomt. Da Thomas kom hjem fra skitur sa jeg; vi skal ikke prøve å finne hytte her, da? Svaret hans var at det kunne jeg bare glemme, for han hadde feriert i området siden han var barn, og på Gørbu ble det aldri solgt hytter. Alt gikk i arv. Men samme kveld, gjett hva jeg fant på finn.no? En bitteliten bu som var til salgs, den jeg hadde sett samme dag! Enden på visa var at vi kjøpte den usett. En 150 år gammel bu på 25m2, med ett rom med tømmervegger og et lite påbygg med kjøkken og soverom. Koselig og sjarmerende, og med mange hyggelige gamle gjenstander, men i svært dårlig forfatning blant annet med lekk tak som hadde gitt råtelukt. Vi var lenge usikre på hva vi skulle gjøre. Bygge den inn eller rive og sette opp ny? Men gamlebua lå selvfølgelig på den fineste delen av tomten, så hvis vi skulle beholde den ville vi miste verdifulle siktlinjer fra en eventuell ny del. Vi fant derfor ut at det beste ville være å sette opp en ny, men måtte først sjekke med Riksantikvaren på grunn av hyttas alder. Da den ikke var bevaringsverdig bestemte vi oss for riving og nybygg.
Cathrine hadde helt tilfeldig sett en annonse i avisen der den pensjonerte arkitekten Peter A. Schreiner ville ha noe å gjøre. Han fikk oppgaven med å tegne en hytte, men ingen føringer. Raskt fikk hytta den formen den har i dag. Langstrakt og lav. Godt tilpasset terrenget. Schreiner var særs opptatt av fremherskende vindretning og sol, snø, vind og le. Hans egen hytte på snaufjellet har blant annet det samme «innhokket» midt på fronten. Der sitter man alltid i le. Nå står stolene fra den gamle bua der. De ville sette opp noe inspirert av gamlebua. Og beholdt det beste. Men selve bua er borte. For en dag kom en kar forbi og lurte på om han kunne få den. Det var nemlig hans bestemor som i sin tid satte den opp og etter hvert ble den brukt som fiskebu. Cathrine og Thomas sa bare «vær så god». Det ble en god løsning for alle parter.
Ble nesten for stor
Når man skal sette opp en hytte som skal varmes opp av parafin og ved, er det et oppvarmingspoeng at hytta ikke er for stor. Og selv om deres respektive barn med sine venner og kjærester gjerne bruker hytta, er det ofte bare Thomas og Cathrine som er der alene. Da er det jo grenser for hvor mye plass man trenger.
– Vi synes nesten at hytta ble for stor, forteller Cathrine. – Men siden vi hadde lyst på en badstue og bakdør ut mot boden med snurredo ble det såpass.
Hytta endte på 117m2 men virker nesten større enn den egentlig er. Det skyldes spesielt den brede gangen mellom den åpne stuen og kjøkkenet i den ene enden og soveavdelingen med to store soverom i den andre. Midt på ligger et mindre soverom med familiekøye, og badet med badstue. På badet finnes også noe som gleder nattlige eller mørkredde dovandrere. Nemlig en tissedo.
– Vi ville ikke ha do inne, det blir fort lukt. Men med denne løsningen, der urinen blir ført ned i en filtreringsgrøft trenger man ikke gå ut. Det fungerer utmerket. Siden det er lagt noen heller på baksiden av hytta og bort til boden der doen er går man tørrskodd dit, når det er behov for det.
Ville ha hule-følelse
Selv om hytta ikke har innlagt strøm eller vann skorter det ikke på komforten. De to solpanelene på sørveggen gir lys i alle lamper, stikkontakter med 220V der man trenger det, og en 12 V pumpe gir trykkvann på kjøkkenet, i badet og dusjen. Pumpen starter automatisk når det åpnes en kran. Og varmtvann får de når det startes en varmtvannsvarmer av gass. Det ble boret etter vann, og den manuelle pumpen på baksiden av hytta gir bare litt ekstra styrketrening på en koselig hyttedag. Vannet blir båret inn i bøtter, og når det er tomt i den 60 liter store vanntanken under badstubenken hører man det fort: Da høres det ut som et søtt lite modellfly er på vei, og det er bare å gå ut og pumpe. Brønnpumpen klarer seg fint gjennom vinteren fordi det er langt ned til vannet. Men alle rør må tappes for vann før man drar.
– Da hytta ble satt opp var vi veldig opptatt av å bevare naturen rundt, forteller Cathrine. – Vi ville ikke ha en anleggsvei på tomten og hytta kom nærmest som byggesett. Alt ble fløyet inn med helikopter fra veien rett nedenfor, og hytta ble satt på en ringmur støpt på gamlemåten med forskaling rundt så bordgangene danner et fint mønster i muren. – Det synes jo ikke så veldig kanskje, men vi var nå litt opptatt av at det ikke skulle være Leca på fjellet.
Hytta er kledt med vanlig gran rupanel, og kun satt inn med jernvitriol for å fremskynde naturlig gråning. Den gråner litt ulikt, avhengig av sol og vind, men om noen år vil den være helt jevnt grå. Thomas og Cathrine tok også vare på stein rundt den gamle bua, og allerede nå ser det ut som hytta har ligget her lenge.
– Vi ville gjerne lage noe av det samme uttrykket som var her, og derfor valgte vi også blå vinduer, etter en idé fra den. Vi synes det er en pen farge sammen med de andre fargene vi har valgt på interiøret. Innvendige vegger er beiset mørke i ett strøk med Drivved. Vi synes det gir en egen, litt mørk «hulestemning» som passer godt på en hytte. Det skal føles lunt og godt å komme utenfra og inn hit.
Gulvet er også med å løfte hytta noen reale hakk. Det er i massiv eik og tåler en støyt.
– Vi må innrømme at vi er utrolig fornøyd med gulvet. Fargen ble blandet spesielt for oss, og det kan gjerne bli litt riper og hakk for at det skal bli enda mer rustikt. Praktisk er det også for vi trenger nesten bare å koste det for at det skal bli fint. Thomas mener jeg koster vel mye, men så må du ikke glemme at jeg liker å gjøre litt, ler Cathrine.
