+7 
– Da vi begynte å tenke på hytte, var det en ting som var klart: den skulle være plassert sånn at vi kunne bruke den året rundt, det skulle være gode ski- og alpinmuligheter om vinteren, sykkel og turstier om sommeren og topper å bestige uansett årstid. For oss som bor i Lillehammer, og har terrenget der tilgjengelig hele uka, var det et område som utmerket seg: Jotunheimen. Der ligger totusen-toppene på rekke og rad, og det er bare å forsyne seg av det beste natur-Norge har å by på. To timers avstand fra dør til dør var innenfor det akseptable, valget var derfor ganske enkelt, forklarer Gundhild Wedum.
Mange strikke– og skidøgn
Det er to år siden hun, mannen Kai, og de to gutta deres Christian (10) og Fredrik (5) ble hytteeiere på Lemonsjøen. To år og en haug med kilometer både i sporet, via pedaler og på beina. For ikke å snakke om i garnmeter! Foruten friluftsliv er det nemlig en ting Gunhild ikke kan klare seg uten på hytta, strikketøy. Når hun har satt fra seg skistavene for dagen, tar hun aller helst frem strikkepinnene. Noe både mann, barn og ikke minst hytta nyter godt av. Strikkede luer, pannebånd og kofter titter frem overalt. Gjerne i helt nye og kreative kombinasjoner. Hvem har sagt at ikke en gammel lusekofte kan nyte pensjonisttilværelsen som pute i sofakroken? Eller at en liten strikkavott ikke gjør seg i glass og ramme på veggen? For den som skulle tvile, hytteliv og strikketøy er en god match. Også hva gjelder innredning.
Ski in/ski out. Hytta til familien Funderud Wedum er i det hele tatt i bruk så ofte de kan innimellom guttas skirenn og langrennsamlinger. I tillegg er den et perfekte møtested for Kais voksne datter og barnebarn bosatt på Vestlandet. Med hele 9 sengeplasser er det god plass til både familie og venner. Å få med seg barna på hytta har heller aldri vært noe problem. Christian og Fredrik er stort sett de første i bakken om morgenen, og de siste som forlater den om kvelden. Sånn går det når man bare kan spenne på seg skia, strekke ut armen, så er man i bakken. Og bare slippe heiskroken og gli rett bort til bålpanna og ferdiggrillede pølser etter siste tur.
Naturen spiller hovedrollen
– Beliggenheten var helt klart grunnen til at vi slo til på akkurat denne hytta, sier Gunhild, – selv om vi allerede en god stund hadde bestemt oss for området og prosjektet. Vi likte både filosofien til utbyggerne og hyttetypene. Det at det bygges mindre og enklere hytter som også vanlige folk kan ha råd til, og at det fremdeles legges vekt på naturen rundt og ikke bare fasiliteter som digre heisanlegg, afterski og flotte restauranter, var utslagsgivende. Her oppe får fremdeles naturen spille hovedrollen, selv om feltet er godt tilpasset nyere tid både hva gjelder tilgjengelighet, standard og komfort. Vi synes også arkitekturen var spennende, det at de har klart å forene gamle, tradisjonsrike bygningsdetaljer fra Gudbrandsdalen med store vindusflater, mye glass og god høyde under taket, gir et friskt og moderne uttrykk.
Hytter for hvermansen
Noe som også var utgangspunktet til utbyggerne Asbjørn og Kjetil Villa da de satte opp den første hytta i fjellparken i 2006. Filosofien var «hytte for hvermansen». Mye luft og fjellene nærmest inn i stua. De som ønsket, skulle få. Derfor var hyttene i startfasten enda mindre. De aller første som ble tegnet ikke mer enn knappe 38 kvadratmeter. Med vindu på omtrent hele fronten. Her skulle det ikke være tvil om hvem som var sjefen! Brødrene Villa, som til daglig er bosatt i Vågå, har en lang og sterk tilknytning til Lemonsjøen hvor skisenteret har vært selve ryggraden. Det var her de som smågutter satte utfor for første gang, og det er her barna deres mer eller mindre har vokst opp. Noe som blant annet har resultert i den ikke helt ukjente motorcross og frikjøreren André Villa, Kjetils sønn. Da anlegget gikk konkurs i ’96, valgte brødrene å kjøpe og utviklet etter hvert hytteområdet rundt. Området består nå av 84 hytter fra 50 til vel 120 kvadratmeter, og 36 leiligheter. Målsetningen var at andre frikjørere, skiløpere, jegere og friluftsfolk også skulle få ta del i naturopplevelsene, uten at det nødvendigvis måtte koste skjorta.
Funksjonelt plassert
– Da vi forsøkte å få bakken på beina igjen, så vi at det var en utfordring å få nok folk i anlegget. Det var rett og slett for få sengeplasser, og for langt unna hotell og fjellstuer til å dra opp og ned på dagen. Dette sammen med den unike beliggenheten, ved inngangen til Norges største nasjonalpark, med Glittertind og Galdøpiggen rett rundt hjørnet, flotte jakt og turmuligheter og milevis med oppkjørte langrennsløyper, gjorde at vi så muligheten ved flere hytteturister. En svensk utbygger på besøk der oppe sa det ganske bra: «Dette må dere ta vare på. Sånne plasser finnes ikke lenger.» Vi har ingen rik onkel som kan bygge gondol, derfor må vi ta vare på det vi har, nemlig den uberørte og barske naturen. Det at Lemonsjøen ligger plassert så funksjonelt mellom øst og vest, gjør at vi også nyter godt av en del «klimaflyktninger». Da får vi heller leve med at vi kanskje er litt langt unna for Oslofolket og at danskene synes løypene våre er i bratteste laget, smiler Kjetil.
Heidalsmuen i helfigur
Når det gjelder familien fra Lillehammer, er imidlertid både bakke og avstand hjemmefra helt perfekt.
– Det å våkne tidlig lørdags morgen, gå inn i stua og bli møtt av den alltid like majestetiske Heidalsmuen i rosa, knallblått eller helgrått, alt ettersom solen har tenkt å krype over muen eller ikke, er helt magisk, forteller Gunhild.
Så er det bare å finne ut om været tillater en tur på snaufjellet, i bakken eller ut i løypene. Og er Heidalsmuen skikkelig grinete, er det jo bare å sitte inne. Kanskje tenne peisovnen, ta fram strikkepinnene og strikke en lusekofte til mann, barn eller sofakrok.
