Nå Leser
«Typisk norsk» på prospektkort

«Typisk norsk» på prospektkort

  • Sannsynligvis er den en av Norges mest fotograferte hytter, den lille rødmalte stua som ligger på Eiaholmen i Lovrafjorden i Rogaland. Lurer du på hvordan de har det der ute? Bli med over!

+4
View Gallery

Lovrafjord: Bildet av hytta på den bittelille holmen midt i fjorden er nasjonalromantikk i et nøtteskall, for ikke å si miniatyr. Omgitt av skogkledde fjellsider og smaragdgrønt vann, ligger den nesten spektakulært fint til i enden av fjordarmen. Vi som har passert i bil mange ganger blir aldri lei av å titte ned på denne jordens lille plett. Det er ikke vanskelig å forstå turistene som nesten kjører av veien mens de febrilsk leter etter et sted å stoppe. Synet bare MÅ foreviges med et knips eller ti.

– Ja, hytta vår har stått på trykk nesten verden over, som illustrasjon på hytter i Norge eller som et ferieminne noen har villet dele. Stadig vekk får vi høre fra venner og kjente «vet du hvor jeg så hytta deres?» og så er det ett eller annet sted på nettet eller i et magasin. Den har visst også stått på trykk i KLM sitt flymagasin, ler hytteeier René Førland.

 

Nært på naturen

Vimpelen troner høyt mot blå himmel og blafrer svakt i vinden. Vi sitter på brygga under parasollen og nipper til kald sommerdrikke. Brygga er det tryggeste stedet å være på denne tiden av året, for det er trangt om plassen på den lille holmen akkurat nå. Overalt hekker måker, tjeld, ender og til og med et svanepar har bygget reir like utenfor stuevinduet. Det gjelder å trå varsomt for hvert skritt man tar. Det er ikke bare familien som føler seg hjemme på holmen, de fjærkledte opptrår med eiermine når hyttefolket kommer.

– Sist gang vi kom stod den ene svanen hvesende midt i trappen opp til hytta, med vingene utspent. Ikke tale om at jeg skulle få komme forbi, forteller Odd Reidar Førland.  –Jeg syntes at  det var i ferd med å gå litt for langt og fant at tiden var inne for å sette seg i respekt, så jeg tok den i vingene og slengte den på sjøen. Siden har den vært mer medgjørlig, humrer Odd Reidar fra solstolen.

Men tro nå for all del ikke at fuglene ikke er velkomne på øya. Nei, fuglelivet har blitt en kjær del av familien Førlands liv på hytta, og ivrig følger både store og små med på ruging og klekking. Godt matstell får de også, av brødrester som Agate og Gina kaster til dem.

Det var i 1987 at hytta kom i familiens eie. En annonse i avisen vekket interesse, en hytte på en holme var til salgs i Suldal.

– Vi var ikke på hyttejakt akkurat, men tenkte at det måtte være «den» hytta, vi hadde jo lagt merke til den som alle andre når vi hadde kjørt forbi, forteller Odd Reidar.

 


Suldal

Kommune i Ryfylke, nordøst i Rogaland. Den grenser i nord mot Sauda, Etne og Odda, i øst mot Vinje og Bykle, i sør mot Hjelmeland, og i vest mot Vindafjord. Over fjorden ligger Finnøy og Tysvær kommuner.

Suldal er en av de store kraftkommunene i Norge. Omtrent 8 % av den samlete kraftproduksjonen i Norge foregår i kommunen.


 

Etter en budrunde hvor Suldal kommune var eneste motbyder, var det til sist familien Førland som signerte kjøpekontrakten. Hytta er bygget på 60-tallet og er på ca. 40 kvm. To soverom + hems gir greit sengeplass til 8-9 stk, det kan René bekrefte etter mange gode minner om gutteturer opp gjennom årene. Tak og kledning er skiftet siden eierbytte og en god og romslig brygge med naust er kommet til. Holmen er på 1,4 mål, inkludert en liten ekstraholme som det er mulig å gå over til ved fjære.

– Vi har lenge hatt planer om å bygge en steinbro over dit og sette opp et lite lysthus eller grillhus, men enn så lenge har det blitt med tanken. Noen planer er til for å være nettopp det, en behagelig tankevirksomhet på late feriedager. Når dagene er som i dag, er det ikke lett å rive seg løs fra brygga som er utstyrt med utepeis og store utelykter til lune sommerkvelder, sier Odd Reidar.

 

Kortreist mat

På naustveggen er det laget til en utebenk med vask, den er i nesten daglig bruk når nytrukket fangst skal sløyes og tilberedes. Fisk og krabbe har det alltid vært mye av i fjorden, selv om det nok har dabbet noe av de senere årene. Bare ti meter ut ved ei grunne står torsken, det er snakk om kortreist mat i ordets rette betydning når den ligger pakket med urter og smør over glødende kull.

– Kveldene her på holmen er magiske. De bratte fjellveggene speiler seg i vannet, vi har fyr i peis og lykter og noe godt i glasset. Fjellene gjør noe med akustikken her, for lyden bærer utrolig godt. Vi hører bekker, fuglesang og andre dyr som om de er tett innpå oss, sier René og roper plutselig høyt for å demonstrere. Ekkoet gjaller tilbake.

– Det er klart at det fort kan bli litt mye hvis vi har hundebesøk og den begynner å bjeffe. En hund kan stå veldig lenge og bjeffe mot sitt eget ekko, for å si det sånn…, legger han til.

Les også

To søte jenter er mer enn vennlig innstilt overfor kameralinsen der de står og tripper utålmodig på brygga. Like etter lyder plask og skrål fra badenymfene. At gradestokken i vannet ikke viser mye over 10-tallet har ingen betydning i dag. Når man har en holme for seg selv kan man gjøre stort sett hva man vil, og hensyn til naboer er ikke et tema over frokostbordet.

– Men vi bedriver kanskje ikke så mye nakenbading, du vet aldri om det står noen og fotograferer med telelinse oppe ved veien, ler René.

 

Mye vær

Langt i fra alle dager er som dagen i dag. Når man har hytte på vestlandet er regnværsdager et kjent fenomen. Og man skulle kanskje ikke tro at det blåser særlig mye i enden av en fjordarm med bratte fjell rundt. Men jammen kan det blåse, og det fra alle kanter!

– En gang hadde vi tatt båten over i vindstille, vi skulle bare fram og tilbake på dagen for å ordne noe, minnes Odd Reidar. – Plutselig lød et brak, og da vi kikket ut stod sjøen i et råk utenfor vinduet. Det gamle sjøhuset blåste på sjøen, det var orkan i full styrke. Vi var værfaste i halvannet døgn uten vått eller tørt.

Dagen etter fløt det av tømmer i fjorden, fra sagbruket som den gang holdt til i Lovraeidet. Det var bare å samle opp og lagre, til framtidig materiale og ved til peisen. En liten trøst etter orkanens herjinger.

 I 2007 ble hytta overført til to av «bassene», som altså er Odd Reidars to sønner, René og Kenneth. Men far har bruksrett så lenge han lever, det er godt å vite for alle parter.

– Så lenge eg kan gå på beinå ska eg bruga denne plassen, lyder det fra under caps’en.

Det er lett å skjønne hvorfor.

Hva er din reaksjon?
Forelsket
0
Ikke sikker
0
Liker
0
Supert
0
Tullete
0
© 2019 HYTTEMAGASINET. ALLE RETTIGHETER RESERVERES.
Bla til toppen