+13 
Villmarken kaller
Villmarken kaller
Villmarken kaller
Villmarken kaller
Villmarken kaller
Villmarken kaller
Villmarken kaller
Villmarken kaller
Stillheten senker seg litt etter litt over det snødekte landskapet når vi kjører innover i skogene mellom Skarnes og Elverum. Og det var nettopp denne spesielle roen langt utenfor allfarvei som familien Halvorsen jaktet på da de lette etter hytte for noen år siden. Til slutt fant de dette fredelige stedet bare hundre meter fra veien, på en liten høyde like ved et idyllisk tjern. Den gamle hytta måtte rives. En ny og enda mindre ble tegnet av arkitekt Stein Halvorsen.
Skogshytte for vår tid
På tradisjonell, japansk måte har byggherren måkt den smale gangveien frem til barnefamiliens hytte i en vinkel, ikke rett frem. Dette eksperimentet ville eieren utprøve etter å ha sett hvordan man i Østen legger vekt på at innganger til hus og hager skal ta litt tid og gi rom for litt ekstra ettertanke før man går inn i boligen.
Den lille hytta er oppdelt i to deler, volumer som arkitekten kaller det, og de står rygg mot rygg. Den enheten som vender ned mot tjernet er den største, og den er kledd med kraftige furuplanker som er oljet slik at overflaten får en gyllen, varm og vakker patina. Den andre delen av hytta, som er utformet slik at den skjermer beboerne mot skogsveien, har et mørkbeiset granpanel, og det forsetter oppsiktsvekkende nok videre, helt inn i stuen slik at vi noen ganger lurer på om vi er i eller utenfor hytta.
– Jeg ville trekke landskapet helt inn i huset, forklarer arkitekt Stein Halvorsen og legger til at her kombineres kultur og litteratur med skogen omkring. Her kan du sitte å lese tett på den rå naturen, og bokhyllene er en del av veggpanelet, sier han.
Skreddersydde rom
Arkitekten mener at stilmessig er denne bygningen vanskelig å sette i bås, men den likner skogshytte fra 1950-tallet, og den er uten innlagt vann og varme. Nettopp slik de trauste skogshusværene for tømmerhoggerne var i gamle dager. Mest moderne er den enorme skyvedøren i stuen, og høyden under taket som på det meste er fire meter er heller ikke vanlig kost i dette skogsdistriktet. Originalt er det også at det ikke finnes noe stue/sofabord i stuen. Det er ikke nødvendig sier eierne.
– Vi bruker i stedet de brede vinduskarmene. De er perfekte til å sette fra seg ting på, kommenter byggherre Ola Jordheim Halvorsen.
Han setter også stor pris på alle bokhyllene. De myker opp i det ellers stramme interiøret.
Bøkene har dobbel effekt
De gir rommet den gode følelsen man får av å være i et bibliotek, samtidig som de tilfører stedet noe større og eventyrlig.
48 kvm er OK for oss.
Hva skal vi med mer?
Med en grunnflate på bare 48 kvm var huset relativt rimelig å bygge. Hver kvadratmeter koster, så her har også denne beskjedne bygningen en historie å fortelle. Hytta har verken innlagt vann eller strøm, energien hentes fra sola. Det moderne anlegget omdanner 12 volt til 230 volt, som gjør at eieren kan trakte kaffe, støvsuge og lade diverse batterier. Ellers benyttes gass som energikilde.
– Vi må være sparsomme i alt vi gjør. Det viktigste var faktisk å lære seg å fordele varmen best mulig mellom rommene.
Eierne ser på hytta som et lite stikk mot den moderne hyttekulturen med ubegrenset komfort – der alt skal være som hjemme.
– For oss var det viktig at prosjektet skulle tilføre livet en ny dimensjon – ikke bare være en forlengelse av dagliglivet.
Villmarksliv året rundt
Oslo-familien liker natur og friluftsliv, og de synes hver årstid her inne i Solør-skogene har sin spesielle sjarm, med unntak av verste vårløsningen når snøen ikke bærer. Byggherren jakter i skogen hele høsten, og i fjor drev han på helt til lille julaften. Det største av alt er likevel at familien stadig forbauses av å finne nye, gode kvaliteter i det enkle livet langt til skogs, under 1,5 times biltur fra Oslo.
– Tjernet er jo på en måte skogens samlingspunkt. Vi ser traner, rovfugl, bever og elg. Vi vekkes av orrfuglleik, eller dødsskrikene fra en hare. Vi får ofte følelsen av å befinne oss midt i et Ut i naturen-program, spesielt tidlig om morgenen. Da er det nesten så vi kan høre Arne Nævra kommentere alt som foregår utenfor vinduet.
